Reiseklar.. og samtidig ikke..

I morgen skal jeg sette meg på flyet nordvestover.. Skal besøke prinsessa denne helga.. Og da blir det jo litt gamle kjente, venner, rådgiveren jeg hadde kontakt med før jeg droppet ut av et studieopplegg. Har sammenheng med studiet jeg går på nå, jeg var bare ikke klar til å fortsette med et slags ekstraprogram. Vanskelig å forklare hva det er uten å røpe hvor og hva jeg studerer.. Og jeg tar ikke sjansen på at han skal kunne finne denne bloggen og legge sammen 2 og 2.. Uansett ikke så viktig.. Men gruer meg litt til å møte kjentfolk.. Familie.. Håper de ikke skjønner noe.. At jeg klarer å være noenlunde "normal" denne uka jeg skal sosialisere på flere arenaer..

Det kjennes godt å komme seg bort litt.. Det har vært litt mye i det siste.. Så mye at jeg av og til føler at jeg har hatt nok med å konsentrere meg om å puste.. Jeg håper bare ikke at jeg får en smell når jeg slipper pusten noen dager.. Det passer så dårlig.. Så ekstra dårlig denne gangen..

Og jeg gleder meg til å se prinsessa mi igjen.. Men det er litt sårt og vondt også.. For det er så mye som har skjedd siden sist, så mye jeg ikke har fått være med på.. Og det gjør så vondt å reise fra henne igjen.. Jeg vet at jeg skulle konsentrere meg om det positive.. Men, det er som de sier i en sang: "every time we say goodbye, I die a little.."

Savner henne sånn...

Tom.. og litt panikk..

Hadde siste møte med en familie jeg har vært en slags støtteperson for en periode.. Fikk presentert den nye, og trakk meg forsiktig ut etter en times tid, så de fikk avtalt litt praktiske ting i fred og ro.. Jeg vet at det jeg gjorde, da jeg ba om at noen andre skulle ta over, var riktig overfor dem.. Fordi jeg er for sliten, jeg har fokus helt andre steder. Og de fortjener noen som er 100 %.. Men jeg får litt noia selv.. For plutselig er det noen hull i timeplanen min som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med..

Var hos en venninne i kveld.. Og det fyller jo litt av hullene.. Hadde det egentlig veldig hyggelig, vi satt og skravlet og var veldig sosiale.. I flere timer.. Sånn som "normale" folk gjør..

Så kommer jeg hjem.. Og kjenner meg totalt tom.. Råtten.. Med en hodepine som jeg ikke kan forklare hvordan kjennes ut.. Og "normale" personer ville jo følt seg bra og fått påfyll og overskudd på et vis.. Mens jeg.. når jeg kjenner ordentlig etter.. føler at jeg satt hele kvelden og var livredd for at nå ser hun bakom spillet mitt snart.. I kveld blir jeg avslørt.. Som den jeg virkelig er.. Tvers igjennom råtten og skitten..

Så klarte jeg å unngå det i dag.. Men kanskje ikke neste gang?

Jeg hater denne skrekken, denne gjennomsyrende angsten for at noen skal gjennomskue meg.. At jeg skal miste de få vennene jeg har igjen.. For om de så skulle vise seg å være dårlige venner hvis de ikke tåler "vrangsida" mi.. Så er det ikke så lett å tenke seg at man ikke har noen i det hele tatt..

Jeg takler ikke disse timeplan-hullene.. Det blir for mye tanker.. Kanskje det var en dum idé å prøve å ta det roligere? Kanskje jeg bare må prøve å holde hjulene konstant i gang.. Holde denne svarte, slukende, innvendig-oppspisende tomhetsfølelsen unna.. For den gjør så vondt.. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Eller hvor jeg skal gjøre av meg..

Tør jeg?

Jeg har begynt så vidt å kutte ned på antall oppdrag jeg tar på meg.. Fordi jeg er sliten og ser at jeg ikke klarer å følge det opp så godt som jeg gjerne vil.. Og noen av dem krever en type fokus som jeg ikke har akkurat nå..

Men, samtidig så skremmer det meg.. Fordi det føles som min verdi ligger i det jeg gjør.. Og hva skjer da når jeg gjør mindre enn før?

Jeg får i alle fall bedre tid sammen med en av de personene jeg liker minst - MEG.. Jeg er ikke noe hyggelig selskap.. Jeg er bare kaos-tanker og dårlige valg og en masse burde-skulle-kunne som jeg ikke får til..

Jeg vil være en annen.. Jeg vet ikke hvem.. Spiller egentlig ikke så stor rolle.. Bare jeg slapp å være meg..

Tør jeg egentlig å skru ned tempoet?

Jeg er redd...

... hva skjer den dagen folk ser hvem jeg egentlig er.. Hva skjer når de skjønner hvor tvers igjennom råtten jeg er? Hva når de endelig ser meg sånn som jeg ser meg selv?

Da har jeg ingen.. Da er jeg ingen..

The show must go on..

Jeg sliter...

og ikke så rent lite heller..

Jeg får ikke sove, jeg eier ikke konsentrasjon, studiene går rett til et visst sted, det er nye overgrep (jada, min egen feil fordi jeg ikke får gjort de riktige tingene, men det gjør like forbaska vondt likevel).. Ikke så ille som det har vært på det verste, men likevel.. Det gjør sabla vondt.. Når jeg bare er sprukne sår, innvendig og utvendig, og de hver dag rippes opp i på ny.. De sprenges åpne igjen.. Det aller verste er usikkerheten.. At jeg ikke kan planlegge.. Ikke kan vite noe.. Og at jeg ikke får samlet tankene mine nok til å skrive et "enkelt" blogginnlegg engang.. Det blir lenge mellom hver gang.. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å finne ord.. Jeg klarer ikke å sitte i ro lenge nok til at tankene får festet seg på papiret.. Eller pc'en i det minste.. Akkurat nå klarer jeg faktisk ikke rent fysisk å sitte i ro.. For det gjør for vondt å sitte lenge i gangen.. Så jeg står og skriver.. Ligger på magen.. Skifter stadig stilling..

Jeg tror ikke jeg er suicidal.. Selv om jeg noen ganger tenker at jeg vil hoppe av karusellen. At jeg nesten ber om, når han holder på, at kan du ikke bare drepe meg og bli ferdig med det.. At jeg ikke orker mer.. At denne dritten er det jeg fortjener.. Så klamrer jeg meg likevel fast..

Men jeg får ikke sove.. Og det gjør meg sprø.. Jeg er redd for å legge meg, får flashbacks og pusteproblemer og klebrige vonde hender overalt så snart jeg legger meg ned og lukker øynene.. Jeg er redd for søvnen.. Den gir meg mareritt og pusteproblemer og muskellåsninger og krampe i hele kroppen når jeg våkner.. Brått eller sakte.. Og jeg vil bare vekk fra alt.. Vekk fra meg selv..

Og dette skremmer meg.. Jeg har egentlig aldri vært der før.. Ikke så direkte.. At jeg sitter med barberblad eller kniv i hånden.. Mitt på svarteste natta.. Som oftest.. Eller midt på lyseste dagen.. Noen ganger.. Og kjenner en helt enorm dragning mot å skjære opp kroppen min.. Jeg vet ikke hvor den kommer fra.. Men jeg er tom for ideer.. Så kanskje det virker.. Kan det bli så mye verre enn det er? Bare et lite kutt, for å kjenne hvordan det er? Jeg har stoppet så langt.. Feiget ut.. Ikke klart å fullføre bevegelsen.. Men det blir verre for hver gang.. Verre for hver natt uten ordentlig søvn og hvile..

I morgen er det legetime.. Og jeg hater egentlig leger, det skremmer vettet av meg.. Jeg vet det ikke er farlig, stort sett, men jeg er redd likevel.. Men endelig fant jeg en lege jeg er trygg nok på til i alle fall å gå dit.. Og hun er så søt og hyggelig at det er vanskelig å si noe annet enn takk og jeg fikser det.. Men nå må hun snart skjønne at noen puslete allergimedisiner ikke er nok til at jeg får slappe av.. Nok til at jeg får sove.. Nok til at jeg klarer å leve, mer enn bare å overleve.. Jeg skjønner at man ikke vil gjøre folk avhengig.. Men jeg er redd for at alternativet her er verre.. Jeg drukner.. I meg selv.. Og jeg er for sliten til å gjøre noe med det.. Jeg går på høygir hele tiden, selv om kroppen er tvers igjennom sliten.. Jeg takler ikke stillheten, takler ikke å være i ro.. Og akkurat nå er det eneste jeg ber om å få sove en natt.. BARE EN NATT.. Er det for mye å be om?

Jeg sliter.. Jeg slites i fillebiter..