Facts of life..

Jeg har funnet ut at det er mye sant i disse visdomsordene:

As we grow up, we learn that even the one person that wasn't supposed to ever let you down probably will.

You will have your heart broken probably more than once, and it's harder every time. You'll break hearts too, so remember how it felt when yours was broken.

You'll fight with your best friend.

You'll blame a new love for things an old one did.

You'll cry because time is passing too fast, and you'll eventually lose someone you love.

So... Take too many pictures, laugh too much, and love like you've never been hurt.

Because... Every sixty seconds you spend upset is a minute of happiness you'll never get back.

Don't be afraid that your life will end. Be afraid that it will never begin...

Det man ikke vet...

... har man ikke vondt av, sies det.. Jeg er ikke så sikker, jeg..

Noen ting skulle jeg riktignok ønske jeg ikke visste.. Mens andre ting.. Om det forandrer noen ting å vite? Tja.. Kanskje ikke.. Hvis jeg visste hva som ville skje, før det skjedde, uten å kunne gjøre noe for å forandre det eller forhindre at det skjedde, så ville det jo ikke endre noe. Men, kanskje ville det hjelpe meg til å være mer forberedt? Kanskje ville jeg føle meg tryggere i alle fall de dagene eller periodene det ikke skjedde noe, eller jeg i det minste visste på forhånd når, hvordan og kanskje til og med hvorfor?

* Jeg skulle ønske jeg visste hva som får voksne til å forgripe seg på små barn.. Ikke for å forklare eller forsvare det de gjør, men for å finne nøkkelen som kanskje kan hindre at det skjer..

* Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor det måtte bli meg.. Ikke for at jeg heller skulle ønske at det var noen andre, men for at jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd..

* Jeg skulle ønske jeg visste at helsesøster, den gang, var feil person å betro seg til. At hun kom til å be meg om å ikke si det høyt til andre.. Ikke for at jeg ikke skulle sagt noe den gangen jeg var 10 og sto midt oppi et mareritt, men fordi jeg heller skulle funnet noen andre som var mer verdt tilliten, og som ville tatt på seg ansvaret som voksen og beskyttet meg som var barn..

* Jeg skulle ønske jeg ikke hadde viklet meg inn i relasjoner med mennesker som ikke vil meg vel..

* Jeg skulle ønske jeg visste når det var trygt å gå ut, sånn at jeg kunne holde meg inne de dagene det ikke var det, og gå ut - uten frykt - de dagene hvor ingenting galt skjedde..

* Jeg skulle ønske jeg visste hvilke valg som var de riktige, og når det var riktig tidspunkt å sette dem ut i livet..

* Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake, ta med meg den kunnskapen jeg har nå, og gjøre valgene på nytt. Kunne stå ved de veiskillene jeg har stått ved, vite hva som skjuler seg bak neste sving, og velge den veien som gjør livet godt å leve..

* Jeg skulle ønske jeg følte meg trygg nok på meg selv og min historie til at jeg klarte å stå ved den, også når andre gir inntrykk av at de tviler på den..

* Jeg skulle ønske at jeg klarte, at jeg våget, å si at nå er det nok, dette finner jeg meg ikke i lenger.. At jeg kunne stå der.. Rak i ryggen.. Og si: Dette er IKKE min skyld, dette klarer jeg ikke alene - og det er heller ikke mitt ansvar å skulle klare det.. Og at de som hadde myndighet til det, hørte på meg, trodde på meg, løftet ansvaret vekk fra mine skuldre, og beskyttet meg.. I stedet for å si: hvorfor går du ikke bare, hvorfor setter du ikke grenser, er du sikker på at du ikke ville - litt eller mye - selv, hva er du ute etter? Jeg er ikke sikker på om jeg tror på deg... Og så står jeg der, skammer meg, tviler, blir usikker, begynner å famle etter ordene, og enten stopper opp eller trekker alt tilbake og sier - "glem at jeg sa noe, det er ikke sant".. Og går derfra.. enda mer redd.. Og enda litt mer alene..

* Jeg skulle ønske jeg kunne gi datteren min en "ordentlig" far - en "ordentlig" familie.. Ikke for at jeg skulle ønske at hun ikke var født, nei - tvert imot.. Men at jeg ikke blir usikker på hva jeg skal svare når hun lurer på hvem pappaen hennes er.. Og at jeg for alt i verden ikke ønsker han i hennes liv..

* Jeg skulle ønske noe av det samme for mitt ufødte barn.. At jeg var trygg på at det ikke kom til skade.. At det hadde en far som kunne bidra med noe positivt.. Som boblet over av kjærlighet og omsorg, og som bare ville oss alle det beste..

* Jeg skulle ønske at jeg visste når alt dette tar slutt.. Og hvilke valg, når og hvordan, som er de tryggeste for oss alle.. Som fører til at jeg kan leve igjen, og ikke bare overleve..

* Jeg skulle ønske at jeg fikk friheten tilbake.. Friheten til å leve som jeg vil, tenke det jeg vil, gå ut når jeg vil.. Uten å være redd.. Uten å skamme meg over den jeg er, over det jeg gjør eller ikke gjør..

* Jeg skulle ønske... At mine barn, at alle barn, fikk vokse opp i en verden hvor mennesker bare vil hverandre godt. Hvor de føler seg elsket - for den de er - på godt og vondt.. Og at de aldri, ALDRI, måtte stille de hvordan-og-hvorfor-spørsmålene jeg går og kverner på..

Jeg skulle ønske.. At dette ikke bare er ønsker.. drømmer.. men, at det en gang - om ikke alt for lenge - blir en realitet..

Litt om meg og mitt - i en søvnløs nattetime...

Jeg skal forsøke å si litt om min historie, i korte trekk. Av hensyn til mitt (og først og fremst mitt barns) behov for anonymitet, så prøver jeg å unngå detaljer som kan bidra til å identifisere oss. Jeg håper likevel at det kan bli noenlunde forståelig...

Jeg levde med seksuelle overgrep fra to tillitspersoner (den ene begynte, den andre tok over da den første sluttet) fra jeg var i tidlig barneskolealder til jeg var nesten ferdig med ungdomsskolen. I den samme perioden opplevde jeg også ulike grader av mobbing, trolig delvis pga at jeg var innflytter og "annerledes".

Fra starten på tenårene utviklet jeg spiseforstyrrelser - hovedvekt på bulimi, men også klare anorektiske perioder. I 14-15 årsalderen hadde jeg i tillegg problemer med angst og fobier, og hadde noen seriøse selvmordsforsøk. Var også til behandling på psykiatrisk poliklinikk og etter hvert innlagt.

Etter utskrivelsen hadde jeg god oppfølging fra en sosionom, og fikk veldig tillit til henne. Vi har faktisk kontakt fortsatt, om enn mer på "likeverdig" nivå.. Disse 3-4 årene var faktisk ganske ok, selv om det gikk opp og ned.

Da jeg begynte sisteåret på videregående, så var motivasjonen helt på bunn, og resultatene deretter. Jeg droppet derfor ut, og flyttet til storbyen for å jobbe og gjøre noe annet. Etter kort tid, og uten noe særlig nettverk rundt meg, oppstod en krise og jeg fikk behov for noen å snakke med. Fikk kontakt med en veldig ok samtalepartner, som jeg stolte veldig på, men som etter hvert begynte å gradvis flytte grensene mine. Etter hvert utviklet det seg til vold og voldtekt...

Jeg ble gravid med han, sa ikke noe om det til han, men bare flyttet. Fikk samtidig kontroll over spiseforstyrrelsen, og fødte en nydelig datter midt på kaldeste vinteren. På slutten av svangerskapet begynte den siste overgriperen å ta kontakt igjen, komme med trusler osv. Jeg ble derfor mer og mer bekymret for min datter, redd for at han skulle finne ut om henne og kreve rettigheter eller skade henne på noe vis. Da hun var knapt 1/2 år var han kommet så tett innpå livet mitt igjen at jeg ikke tok sjansen på å ha ansvaret for henne lenger. Fant han meg, så fant han henne også - og fikk 2 og 2 til å bli 4.. Jeg valgte derfor å la barnevernet overta omsorgen, uten å si den virkelige grunnen.. Hun er nå i skolealder, og verdens nydeligste unge :)

Og jeg har for øvrig fullført videregående og studert (i større eller mindre grad) i flere år..

Overgrepene fortsatte i alle fall, i stadig økende grad.. Jeg lever fortsatt med dem, selv om jeg prøver å finne ut hvilke veier som er tryggest å gå for å komme ut av det. Volden og voldtektene er ganske massive, og skadene deretter. Jeg har en legejournal så lang som et vondt år; med bruddskader, hjernerystelser, kutt, skader innvendig, svangerskap - som har endt i spontanaborter, med eller uten hans "hjelp".. Og det er bare det som vises utenpå.. Truslene føles reelle, for jeg har sett hvor langt han er i stand til å gå. Jeg vet at jeg MÅ ut av dette, det blir bare mye prøving og feiling og snubling, og mye vondt - fysisk og psykisk - underveis. Før eller senere så må det vel snu.. JEG må snu dette, for det er ikke sannsynlig at han vil gjøre det..

Dette ble visst litt langt likevel.. Og jeg har som sagt valgt å ikke gå for mye i detaljer... Det betyr ikke at det ikke er lov å spørre. Send meg gjerne en mail hvis det er noe du lurer på, enten om min historie eller hvis du selv eller noen du kjenner trenger hjelp.. Så blir det mitt ansvar å sette grenser for hva jeg kan eller vil svare på..

Mailadressen er: charis@live.no