Litt om meg og mitt - i en søvnløs nattetime...

Jeg skal forsøke å si litt om min historie, i korte trekk. Av hensyn til mitt (og først og fremst mitt barns) behov for anonymitet, så prøver jeg å unngå detaljer som kan bidra til å identifisere oss. Jeg håper likevel at det kan bli noenlunde forståelig...

Jeg levde med seksuelle overgrep fra to tillitspersoner (den ene begynte, den andre tok over da den første sluttet) fra jeg var i tidlig barneskolealder til jeg var nesten ferdig med ungdomsskolen. I den samme perioden opplevde jeg også ulike grader av mobbing, trolig delvis pga at jeg var innflytter og "annerledes".

Fra starten på tenårene utviklet jeg spiseforstyrrelser - hovedvekt på bulimi, men også klare anorektiske perioder. I 14-15 årsalderen hadde jeg i tillegg problemer med angst og fobier, og hadde noen seriøse selvmordsforsøk. Var også til behandling på psykiatrisk poliklinikk og etter hvert innlagt.

Etter utskrivelsen hadde jeg god oppfølging fra en sosionom, og fikk veldig tillit til henne. Vi har faktisk kontakt fortsatt, om enn mer på "likeverdig" nivå.. Disse 3-4 årene var faktisk ganske ok, selv om det gikk opp og ned.

Da jeg begynte sisteåret på videregående, så var motivasjonen helt på bunn, og resultatene deretter. Jeg droppet derfor ut, og flyttet til storbyen for å jobbe og gjøre noe annet. Etter kort tid, og uten noe særlig nettverk rundt meg, oppstod en krise og jeg fikk behov for noen å snakke med. Fikk kontakt med en veldig ok samtalepartner, som jeg stolte veldig på, men som etter hvert begynte å gradvis flytte grensene mine. Etter hvert utviklet det seg til vold og voldtekt...

Jeg ble gravid med han, sa ikke noe om det til han, men bare flyttet. Fikk samtidig kontroll over spiseforstyrrelsen, og fødte en nydelig datter midt på kaldeste vinteren. På slutten av svangerskapet begynte den siste overgriperen å ta kontakt igjen, komme med trusler osv. Jeg ble derfor mer og mer bekymret for min datter, redd for at han skulle finne ut om henne og kreve rettigheter eller skade henne på noe vis. Da hun var knapt 1/2 år var han kommet så tett innpå livet mitt igjen at jeg ikke tok sjansen på å ha ansvaret for henne lenger. Fant han meg, så fant han henne også - og fikk 2 og 2 til å bli 4.. Jeg valgte derfor å la barnevernet overta omsorgen, uten å si den virkelige grunnen.. Hun er nå i skolealder, og verdens nydeligste unge :)

Og jeg har for øvrig fullført videregående og studert (i større eller mindre grad) i flere år..

Overgrepene fortsatte i alle fall, i stadig økende grad.. Jeg lever fortsatt med dem, selv om jeg prøver å finne ut hvilke veier som er tryggest å gå for å komme ut av det. Volden og voldtektene er ganske massive, og skadene deretter. Jeg har en legejournal så lang som et vondt år; med bruddskader, hjernerystelser, kutt, skader innvendig, svangerskap - som har endt i spontanaborter, med eller uten hans "hjelp".. Og det er bare det som vises utenpå.. Truslene føles reelle, for jeg har sett hvor langt han er i stand til å gå. Jeg vet at jeg MÅ ut av dette, det blir bare mye prøving og feiling og snubling, og mye vondt - fysisk og psykisk - underveis. Før eller senere så må det vel snu.. JEG må snu dette, for det er ikke sannsynlig at han vil gjøre det..

Dette ble visst litt langt likevel.. Og jeg har som sagt valgt å ikke gå for mye i detaljer... Det betyr ikke at det ikke er lov å spørre. Send meg gjerne en mail hvis det er noe du lurer på, enten om min historie eller hvis du selv eller noen du kjenner trenger hjelp.. Så blir det mitt ansvar å sette grenser for hva jeg kan eller vil svare på..

Mailadressen er: charis@live.no