Ordløs..

Jeg klarer ikke skrive. Eller, begynner og sletter. Om og om igjen. Ordene strekker ikke til. De beskriver, men rommer ikke sannheten vidt nok, bredt nok, dypt nok. Godt nok.

Da kan det nesten være det samme.

Psykologen har ferie. Legen har ferie (som om jeg ville gått dit uansett, men likevel - hun har ferie). Alle har ferie. Jeg kan ta kontakt, i teorien, men hater å forstyrre folk i ferien. Og ordene strekker uansett ikke til. Jeg klarer ikke forklare hva som skjer med meg.

Da kan det nesten være det samme.

Flashbackene blir nesten mer virkelige enn virkeligheten. Mer virkelige enn nåtiden. De BLIR nåtid av og til. 24/7 - ekstremt, skamfullt, vondt, fryktelig vondt - nåtid. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Mia herjer, Anna protesterer: Anna får styre, Mia hyler og skriker og vil bestemme...

Livet kjører karusell og jeg vil bare ta en pause - jeg blir kvalm, svimmel, dårlig, det er ikke gøy lengre. Jeg vil av og bare sitte og se på de andre snurre en stund.

Jeg er ordløs. Tiltaksløs. Grenseløs. Søvnløs. Energiløs.

Verdiløs.

Mia i fri dressur, på årets siste maidag...

Prøver meg på litt virkelighetsorientering her, før "det går greit, jeg har kontroll, ikke fortell hele sannheten"-mantraet slår inn igjen..


Tror jeg er i ferd med å sette en litt tvilsom personlig rekord.. Jeg klarte å holde Mia i sjakk frem til litt utpå formiddagen denne siste dagen i mai. (Mia/Mai, noen som ser sammenhengen???). Handlet på Kiwi på før jeg dro tilbake til hybelen, hadde to b/p, var litt på msn, hadde faktisk en b/p mens jeg chattet med noen (da er vi oppe i 3).

Begynte på en jobbsøknad, gikk på Rema og handlet, Mia var med på slep så jeg kjøpte alt mulig annet enn det jeg skulle ha. Kom hjem igjen, hadde to b/p til (det blir 5, allerede innen det "normale" mennesker kaller middagstid), sovnet en times tid, våknet med mareritt og flashback. Mia lokket med frihet fra kaosfølelsen, og jeg endte opp på Rema igjen (passet på at det hadde vært vaktskifte, ellers hadde det vært for skamfullt å forlate butikken med fulle bæreposer bare noen timer etter at jeg handlet sist).

Hjem, en b/p (totalt 6), logget på msn, strikket litt, skrev ferdig og sendte jobbsøknaden, "feiret" det med nok en b/p (7). Oppdaget at det var tomt for drikke, så jeg måtte avgårde og handle - igjen. Nyttet ikke å krangle, Mia SKULLE være med. Jeg kunne ikke gå på Rema nok en gang, dermed gikk turen på Ica (en god del dyrere og i tillegg mye mer i hyllene, men tross alt bedre enn bensinstasjonen - økonomisk sett).

Før midnatt er jeg oppe i 8 b/p, prøver å koble av litt med å rydde (ikke at det blir noe ryddigere) før Mia igjen blir for plagsom og jeg gir bare etter. B/p nr 9 og 10 (det er her "rekorden" kommer inn, jeg kan ikke huske å ha klart et tosifret antall innenfor ett døgn før). Satt i dusjen noen timer, beina var gele, magen var bare kramper og jeg var svimmel. Kom meg i senga til slutt, ville bare sove. Mia er virkelig slitsom når hun er så konstant til stede som hun har vært nå i mai. Orket egentlig ikke mer, og det ble faktisk litt lengre mellom hver gang utover natta. Men Mia insisterte på at jeg MÅTTE klare en siste gang før jeg sovnet.. Hvor langt kom jeg? Tror det blir nr. 13, om man regner litt mindre episoder som enkeltstående b/p..

Er det rart om jeg ofte føler meg mislykket og svak, og at jeg totalt mangler ryggrad og viljestyrke? Ana er en mye bedre venn, enklere å forholde seg til, mye billigere i drift og langt fra så intens og masete som Mia..

1.juni var en god dag, Ana hadde stålkontroll på Mia. I dag er det verre, men har fortsatt ikke sprukket, til tross for psykologtime (hvor det var en konstant innvendig krig - si det/nei, du får ikke lov).. Håper kontrollfølelsen som juni begynte med varer hele måneden..

Som om det ikke var ille nok fra før, Mac'en nekter - IGJEN - å logge seg på nett, så jeg må på "offentlig" pc for å få nettilgang.. Nå har jeg fått nok, av det meste..

Gode og dårlige dager

I går var faktisk en god dag. Klarte meg på under 100 kalorier..

Klarte 26 timer i strekk uten noen større sprekk.. Var i ganske godt humør, fornøyd med meg selv, følte jeg hadde kontroll..

Så kom natta.. Skapene var tomme.. Men, hva hjelper det når de fordømte bensinstasjonene med skyhøye priser har døgnåpent?? Sprekk.. Kjempesprekk.. Klarte å kvitte meg med alt, tror jeg, men gleden over kontrollen og mestringen var borte og bare skammen, svakheten, mislykketheten var igjen..

Hate myself.. Hvorfor må jeg være så SVAK???

Grenseland

Hvordan vet man OM eller NÅR man har gått FOR LANGT?

Føles litt som at jeg har meldt meg ut av verden. Orker ikke blogge noe særlig og sosiale sammenkomster er stort sett et mareritt fordi det er mat overalt. Kan man ikke bare prate sammen uten at man MÅ spise hele tiden???

Jeg avlyser avtaler for å spise og spy hjemme. Eller fordi jeg er redd for å måtte spise og at jeg ikke skal klare å kaste opp før hodet går i spinn.

På en måte liker jeg det. Hemmelighetene, at jeg faktisk klarer å skjule det. At ingen skjønner at det jeg spiser kvitter jeg meg ofte med mens de er i naborommet, helt uten at de merker det. Følelsen av kontroll når jeg klarer å la være å spise i det hele tatt. Og selv om den dårlige samvittigheten er der når jeg spiser (for mye) så slipper også litt av stressfølelsen taket når jeg blir kvitt alt og kjenner på tomhetsfølelsen etterpå.

Jeg liker det. Men mest når jeg føler jeg mestrer, at jeg klarer å holde maten unna. Det er mest skammen jeg føler på når jeg ikke klarer å la være og gir etter for maten. Når jeg ikke klarer å stoppe å spise. Og så bare MÅ kaste opp fordi jeg føler meg elendig.

Føler meg så delt.. Kan gå på butikken og kjøpe normale eller store mengder mat, ikke alltid like lett å følge handlelista. Så kommer jeg hjem, angrer, og kaster alt som fins i skapene. Fjerner fristelsene, for JEG VIL IKKE gi etter og spise.. Holder det gående med aktivitet gjennom dagen, det går bra i flere timer. Så kommer kvelden og natta, det blir stille rundt meg, jeg er utslitt og samtidig rastløs. Tankene kommer, flashbackene, angsten.. Jeg prøver alt, men ingen ting hjelper.. Og plutselig befinner jeg meg på badet med magen full av mat fra impulskjøp på bensinstasjonen, 7-eleven, Deli De Luca, u name it.. Og jeg føler meg så mislykket. Litt av stresset har lagt seg, men hele kroppen føles feil, maten må opp igjen..

Det skjer oftere. Det blir mer av det.. Men, jeg har kontroll.. Tror jeg..

Nevnte det så vidt for psykologen.. At jeg kanskje trodde at jeg brukte Mia litt til å avreagere.. Sa ikke helt hvor mye det var, og at jeg har kjent på det snart ett års tid, bare at det har blitt mer i det siste.. Hun sa at hun tenkte at det var sunt med en ventil.. At det ikke var så rart om jeg trengte noen strategier for å overleve.. Det var jo egentlig sant.. Men så begynner jeg å lure på.. Betyr det at det ikke er et problem? At jeg bare kan fortsette? Jeg vet jo at jeg er stor, så kanskje tenker hun at det ikke er så nøye.. At det bare er bra at jeg ikke får i meg så mye.. Kanskje fortjener jeg ikke maten? Har jeg det bedre uten å spise? Kanskje problemet egentlig er at jeg tillater meg å spise? Eller beholde maten? Kanskje burde jeg bli flinkere til å stå imot eller i alle fall kvitte meg med alt?

Hun har spurt litt de siste gangene etter jeg sa noe, om hvordan det går med mestringsstrategiene.. FINT, svarer jeg. Så snakker vi ikke så mye mer om det. Men jeg føler meg egentlig ganske mislykket. Syns ikke jeg får det til helt. Jeg skal jo ikke gi etter for maten og så skjer det likevel. Det merkes på kontoen (å kjøpe og kaste mat og så fråtse på mat med bensinstasjonpriser er ikke akkurat billig) og på humøret. Jeg er mislykka.. Hvorfor kan jeg ikke bare la være å spise???

Siden psykologen syns det er greit så er det vel ikke noe problem. Har ikke sagt noe til legen, orker ikke pekefingeren og en sånn "du må jo skjønne at det er dumt å kaste opp".. Ja, det er dumt å kaste opp.. Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer å la være å spise og følelsen av at mat innabords lager totalt kaos?

Hvor går grensa for når jeg har gått for langt? Finnes det egentlig en grense, så lenge man ikke blir for tynn?

Tilbakefall

Jeg tror jeg er i ferd med å få et slags tilbakefall når det gjelder sf. Bulimi-delen av den, for å være mer konkret.

Det skremmende er ikke følelsen av tilbakefall, men at en del av meg føler at det er greit, at det er trygt..

Jeg har egentlig ikke økonomi til det. Det er faktisk den største bekymringen for øyeblikket. Ikke å falle tilbake til noe jeg brukte 8 år av ungdomstiden min til å komme noenlunde ut av, men at jeg ikke skal ha råd til hva det koster - rent økonomisk.

Alternativet er jo, i alle fall for en stund, å "velge" den andre ytterkanten.

Jeg vet ikke, men jeg er sliten av alt kaoset. Og dette funker. Litt i det minste. Men litt er bedre enn ingenting..

Tror jeg.. Kanskje.. Vet ikke helt..

Life sucks...

BIG TIME!!!

Jeg er lei av:

• Flashback
• Mareritt
• Kaos
• Angstanfall
• Å bli styrt av gamle minner
• Mat og alt stresset rundt det
• Alt som trigger vonde tanker og følelser
• Bedrevitere - som tror løsningen på at jeg har møtt veggen er en 8-16 jobb og et friår fra pensumbøkene
• Sytepaver - brukket en negl? LIVET GÅR VIDERE!!!
• Frustrasjon
• Avlyste og utsatte avtaler - når jeg trenger noen som mest
• NAV - og alle andre steder hvor jeg må forsvare og begrunne at jeg er sliten
• Kvalme og oppkast, frivillig eller ikke..
• Å stadig vekk bli småsyk, jeg som aldri bruker å være syk
• Legeskrekk
• Sykehusskrekk
• Uforutsigbarhet
• Smerter
• Kvelertak
• Trusler
• Overgrep
• Syke mannfolk
• Vinter
• Kulde
• Snø
• Is
• Sølepytter
• Utrygghet
• Tiltaksløshet
• Skyldfølelse
• Skam, skam, skam - og skam fordi jeg skammer meg...
• Hemmeligheter som ikke kan sies høyt
• Timer i dusjen, kaldt vann, varmt vann, skrubbe til jeg blør, hva som helst for å få vekk den skitne følelsen
• Å prøve å overleve lange, svarte nattetimer
• Å prøve å overleve lyse, skjærende, lange dager
• Sure folk - som blir forbanna på meg når jeg sier nei
• Egotripper - som ikke skjønner at jeg ikke alltid orker så mye som jeg "normalt" gjør
• Kommentarer om hvor opplagt jeg ser ut - jeg er sliten, jeg sover dårlig, jeg lever i konstante flashback, det gjør vondt å sove, det er vondt å være våken, kroppen gjør vondt, jeg takler ikke at folk tar på meg, jeg har lyst til å hyle.. JEG FØLER MEG SØREN IKKE BRA!!!!

Jeg er så sykt, møkka, drittlei av å være sliten.. Give me a break!

Viktig melding til Jon Blund...

... Hvis du ikke slutter å ta avspasering og ferie når det passer deg, så sies du herved opp med øyeblikkelig virkning.

Vil du beholde jobben, får du begynne å gjøre den ordentlig.

Nå er jeg møkka lei av tull og slendrian!!

Hva skal man si...

... når ett av dagens store høydepunkt var at legen faktisk skrev ut 2 resepter, på hver sin medisin, som sammen forhåpentligvis skal sørge for søvn (de har i alle fall gjort det før)?

Riktignok var det ikke den "ordentlige" legen, men en vikar, og det var bare nok til en knapp måneds forbruk - hvis jeg må opp i samme dose som jeg har brukt før.

Men, HEY, jeg har gått i perioder på 2-3 døgn i strekk uten søvn, så sovet usammenhengende kanskje noen timer en natt eller to, for så å gå uten søvn igjen. For meg er dette en kjempeforskjell, bare det å kunne tenke tanken på å faktisk sove noenlunde sammenhengende en stund. Så får jeg skyve bort tanken på at om noen uker så er jeg kanskje tilbake til der jeg har vært i det siste og må krype tilbake til legen og håpe at jeg ikke får nei til de små pillene som utgjør den store forskjellen på overlevelse og livskvalitet.

Og, ja, jeg vet at det er ganske langt på natt allerede, men jeg må vente til jeg har fått et flashback såpass ut av systemet at jeg klarer å legge meg ned. Er det noe poeng med sovemedisin da kan man jo tenke.. Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, men de siste nettene, uten sovemedisin og uten søvn så har jeg visst at når flashbackene setter inn så har jeg ikke sjangs til å sovne. Det er ikke nok ro mellom dem til at jeg kan slippe til Jon Blund, jeg blir ikke trøtt nok - klarer ikke slippe taket - for kroppen er i helspenn. Det er bare å prøve å trekke pusten før neste bølge med minner kommer. Prøve å ikke drukne..

Nå er jeg trøtt.. Ikke bare sånn dønn-sliten-trøtt, men jeg-tror-kanskje-jeg-kan-klare-å-sovne-trøtt.. Fortsatt litt i helspenn.. Men jeg vet at søvnen er like rundt hjørnet når angsten slipper taket et lite øyeblikk. En liten forskjell.. Men nok til at jeg kan få hvilt ut litt..

At det er kunstig.. Ja, det vet jeg.. Men akkurat nå er det viktigste å overleve, kanskje til og med komme dit at jeg har enkelte dager hvor jeg kan føle at jeg lever. At jeg kan fokusere på andre ting enn å ikke falle. Mer enn bare å komme meg gjennom dagen - og natta.

Takk Gud for vikarleger.. Og for sovemedisiner..

Og nå syns jeg faktisk jeg kan høre senga kalle på meg..

Alt i alt.. Dagen ble ikke så verst.. Håper jeg kan si det samme om natta i morgen...

Hva er det NAV driver med?

Nå har jeg endelig landet. Jeg har bestemt meg for at det er på tide å rydde plass til meg selv, ta hensyn til at livet faktisk går på veeeeldig sakte fart akkurat nå, og be om en timeout så jeg kan få tid og rom til å gå i terapi. Uten alt for mye burde, skulle -tanker og forventningspress om å skulle prestere og produsere noe til enhver tid. Det satt langt inne, men nå er jeg i gang.

Jeg skal søke om rehabiliteringspenger - eller fra 1.mars heter det så fint "arbeidsavklaringspenger".

Nå har jeg mistet tellingen på hvor lenge jeg har sittet i telefonen og ringt til forskjellige. Bedt om journal og dokumentasjon fra en psykolog jeg gikk hos i flere år, for en del år tilbake. Det var faktisk en veldig hyggelig samtale, hun husket ganske mye om meg fra det øyeblikket hun hørte stemmen min, spurte hvordan det gikk osv. Godt det finnes noen sånne også. Hun skulle prøve å få det avgårde enten før helga eller i alle fall tidlig neste uke. Flott!! Vet at NAV kunne gjort dette, men av både egen og andres erfaring så vet jeg at ting ofte går lettere gjennom systemet hvis det blir minst mulig jobb for dem.

Så sitter jeg med søknadsskjemaet som skal fylles ut. For det første - hvordan i all verden skal vanlige folk klare å skjønne hva de skal krysse av på og ikke, og hvilke opplysninger det egentlig spørres etter?

Man skal registrere CV. Greit nok, selv om det er en del jobb. Hadde det bare vært mulig å logge inn på nettsiden deres, jeg får feilmelding uansett hva jeg gjør. ARG!!! Og, jeg skal jo ikke søke på en stilling, jeg har behov for å IKKE jobbe en stund, IKKE studere, fordi det å gå i terapi og å komme seg gjennom dagene er fulltidsjobb for min del nå - og vel så det..

Etter å ha sneglet meg gjennom søknadsskjema og erklæringer på nett, så ser jeg et punkt om at jeg skal skrive en egenvurdering av arbeidsevne. Og, for å få dette skjemaet må man kontakte sitt lokale nav-kontor. Hvorfor i all verden kan ikke dét, som alle de andre opplysningene og skjemaene ligge ute på nett? Men, jeg krummer ryggen, går på igjen og ringer mitt lokale NAV-kontor. Spør om de kan være så snill og sende skjemaet i posten eller evt på mail, sånn at jeg kan få begynt å fylle det ut. Har et håp om å være kommet et stykke avgårde med søknaden til neste psykologtime, sånn at jeg kanskje kan få luftet den da.

Hva svarer NAV? Nei, det er ikke mulig - jeg må fysisk møte opp for å hente skjemaet. Så jeg spør om jeg da må gjøre en avtale med en saksbehandler? Neida, skjemaet henter jeg i resepsjonen, jeg trenger ikke å trekke kølapp engang. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre det lett tilgjengelig på nett, eller i alle fall sende det elektronisk eller i posten?

Hva i all verdens land og rike er det NAV egentlig driver med?!?

Dette betyr at jeg må komme meg på bussen og bruke ca 1 1/2 time på å dra til NAV's resepsjon og hente et skjema. Fordi mitt lokale NAV-kontor, som bestemmes ut fra hvor jeg er folkeregistrert, befinner seg på en helt annen kant av byen enn hvor jeg nå reelt bor, på hemmelig - forhåpentligvis midlertidig - adresse.

Jeg har en opplevelse til, med en annen del av NAV-systemet på min ringerunde, men akkurat nå er jeg så frustrert at jeg tror ikke jeg gidder å nevne det engang. Det blir bare for dumt..

Man skal være temmelig frisk for å være syk..

Har meldt meg ut av verden..

.. enn så lenge. Jeg har ikke ork til noe. Har mye jeg skulle gjort, men alt tar så grusomt lang tid. Noe av det første jeg gjorde i år var å bli syk (jeg bruker jo ikke å bli syk) - type skikkelig syk, ligge på sykehus med nåler og antibiotika og hurra meg rundt.. Kommet seg litt nå, men søren klype hvor sliten man blir av sånt tull.

Mye er forandret sånn rent praktisk og logisk sett (i mitt og andres hode) så skulle jeg nå føle meg fri og frank og trygg og ha det bra. Men jeg er mest sliten, tom og litt motløs.

Det lille lyspunktet er at jeg har fått en terapeut jeg virkelig tror det kan funke med, etter at det gikk over alle støvleskaft med den forrige. Pasientombudet har en del av papirene derfra, så de skal se på det og gi en tilbakemelding om hva de tenker. Men, første responsen jeg fikk var at med mindre han hadde skriftlige fullmakter godt dokumentert og i orden, så ligger han tynt an i alle fall for brudd på taushetsplikten - noe sånn helt borti natta og utenfor all yrkesetikk og sunn fornuft.. Jaja, time will show..

Psykologtime igjen i morgen (eeehhh.. i dag..). En av de få tingene jeg skulle ønske annerledes var at hun hadde driftsavtale, for nå betaler jeg ca 2000 kr pr mnd for å gå dit. Det er absolutt verdt det, men det er sånn akkurat det går rundt til tider..

Jeg er vel der nå at jeg verken vet helt hvem jeg er eller hva jeg vil. Sover dårlig og får meg ikke til å spørre legen (igjen) om å få noen sovemedisiner som faktisk hjelper. Ikke får jeg fylt ut søknaden om rehab heller, laster bare skjemaet opp på skjermen og blir sittende og se dumt på det. Tror det handler om to ting (utover at jeg mangler konsentrasjon, ork og tiltak): Jeg er redd for at NAV skal si nei og heller mene at jeg må skjerpe meg, få nesa ned i pensumbøkene eller få meg en jobb. Og jeg er så sliten enkelte dager at det å komme seg på butikken kan ende opp som dagens prestasjon. Jeg ber ikke om timeout for ingenting.

OG, jeg liker ikke tanken på å "gi opp" og si at dette fikser jeg ikke. For jeg føler at da har overgriperne vunnet, de har klart å knekke meg..

Meeen, nå må jeg snart få samlet meg. Selv om hodet (og livet) mitt er fullt av alt mulig rart av viktige og mindre viktige ting akkurat nå, så er det to ting jeg virkelig må få satt på agendaen hos psykologen, jo før jo heller.. Vil hun evt støtte en rehabsøknad (for uten erklæring fra henne så tror jeg ikke jeg kommer så langt). Og, støtter hun min tanke om at nå MÅ jeg snart ha medisinhjelp for å få slappet av og sove? Kanskje er legen litt mindre motvillig om psykologen også mener det samme som jeg gjør?

Nå klarer jeg ikke skrive mer, hodet går i surr. Men, jeg er da sånn noenlunde i live (innimellom "anfallene") selv om jeg er sløv på bloggfronten :)