Jeg klarer ikke skrive. Eller, begynner og sletter. Om og om igjen. Ordene strekker ikke til. De beskriver, men rommer ikke sannheten vidt nok, bredt nok, dypt nok. Godt nok.
Da kan det nesten være det samme.
Psykologen har ferie. Legen har ferie (som om jeg ville gått dit uansett, men likevel - hun har ferie). Alle har ferie. Jeg kan ta kontakt, i teorien, men hater å forstyrre folk i ferien. Og ordene strekker uansett ikke til. Jeg klarer ikke forklare hva som skjer med meg.
Da kan det nesten være det samme.
Flashbackene blir nesten mer virkelige enn virkeligheten. Mer virkelige enn nåtiden. De BLIR nåtid av og til. 24/7 - ekstremt, skamfullt, vondt, fryktelig vondt - nåtid. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Mia herjer, Anna protesterer: Anna får styre, Mia hyler og skriker og vil bestemme...
Livet kjører karusell og jeg vil bare ta en pause - jeg blir kvalm, svimmel, dårlig, det er ikke gøy lengre. Jeg vil av og bare sitte og se på de andre snurre en stund.
Jeg er ordløs. Tiltaksløs. Grenseløs. Søvnløs. Energiløs.
Verdiløs.
Pengegaver fra Regines bok
for 15 år siden
