Viktig melding til Jon Blund...

... Hvis du ikke slutter å ta avspasering og ferie når det passer deg, så sies du herved opp med øyeblikkelig virkning.

Vil du beholde jobben, får du begynne å gjøre den ordentlig.

Nå er jeg møkka lei av tull og slendrian!!

Hva skal man si...

... når ett av dagens store høydepunkt var at legen faktisk skrev ut 2 resepter, på hver sin medisin, som sammen forhåpentligvis skal sørge for søvn (de har i alle fall gjort det før)?

Riktignok var det ikke den "ordentlige" legen, men en vikar, og det var bare nok til en knapp måneds forbruk - hvis jeg må opp i samme dose som jeg har brukt før.

Men, HEY, jeg har gått i perioder på 2-3 døgn i strekk uten søvn, så sovet usammenhengende kanskje noen timer en natt eller to, for så å gå uten søvn igjen. For meg er dette en kjempeforskjell, bare det å kunne tenke tanken på å faktisk sove noenlunde sammenhengende en stund. Så får jeg skyve bort tanken på at om noen uker så er jeg kanskje tilbake til der jeg har vært i det siste og må krype tilbake til legen og håpe at jeg ikke får nei til de små pillene som utgjør den store forskjellen på overlevelse og livskvalitet.

Og, ja, jeg vet at det er ganske langt på natt allerede, men jeg må vente til jeg har fått et flashback såpass ut av systemet at jeg klarer å legge meg ned. Er det noe poeng med sovemedisin da kan man jo tenke.. Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, men de siste nettene, uten sovemedisin og uten søvn så har jeg visst at når flashbackene setter inn så har jeg ikke sjangs til å sovne. Det er ikke nok ro mellom dem til at jeg kan slippe til Jon Blund, jeg blir ikke trøtt nok - klarer ikke slippe taket - for kroppen er i helspenn. Det er bare å prøve å trekke pusten før neste bølge med minner kommer. Prøve å ikke drukne..

Nå er jeg trøtt.. Ikke bare sånn dønn-sliten-trøtt, men jeg-tror-kanskje-jeg-kan-klare-å-sovne-trøtt.. Fortsatt litt i helspenn.. Men jeg vet at søvnen er like rundt hjørnet når angsten slipper taket et lite øyeblikk. En liten forskjell.. Men nok til at jeg kan få hvilt ut litt..

At det er kunstig.. Ja, det vet jeg.. Men akkurat nå er det viktigste å overleve, kanskje til og med komme dit at jeg har enkelte dager hvor jeg kan føle at jeg lever. At jeg kan fokusere på andre ting enn å ikke falle. Mer enn bare å komme meg gjennom dagen - og natta.

Takk Gud for vikarleger.. Og for sovemedisiner..

Og nå syns jeg faktisk jeg kan høre senga kalle på meg..

Alt i alt.. Dagen ble ikke så verst.. Håper jeg kan si det samme om natta i morgen...

Hva er det NAV driver med?

Nå har jeg endelig landet. Jeg har bestemt meg for at det er på tide å rydde plass til meg selv, ta hensyn til at livet faktisk går på veeeeldig sakte fart akkurat nå, og be om en timeout så jeg kan få tid og rom til å gå i terapi. Uten alt for mye burde, skulle -tanker og forventningspress om å skulle prestere og produsere noe til enhver tid. Det satt langt inne, men nå er jeg i gang.

Jeg skal søke om rehabiliteringspenger - eller fra 1.mars heter det så fint "arbeidsavklaringspenger".

Nå har jeg mistet tellingen på hvor lenge jeg har sittet i telefonen og ringt til forskjellige. Bedt om journal og dokumentasjon fra en psykolog jeg gikk hos i flere år, for en del år tilbake. Det var faktisk en veldig hyggelig samtale, hun husket ganske mye om meg fra det øyeblikket hun hørte stemmen min, spurte hvordan det gikk osv. Godt det finnes noen sånne også. Hun skulle prøve å få det avgårde enten før helga eller i alle fall tidlig neste uke. Flott!! Vet at NAV kunne gjort dette, men av både egen og andres erfaring så vet jeg at ting ofte går lettere gjennom systemet hvis det blir minst mulig jobb for dem.

Så sitter jeg med søknadsskjemaet som skal fylles ut. For det første - hvordan i all verden skal vanlige folk klare å skjønne hva de skal krysse av på og ikke, og hvilke opplysninger det egentlig spørres etter?

Man skal registrere CV. Greit nok, selv om det er en del jobb. Hadde det bare vært mulig å logge inn på nettsiden deres, jeg får feilmelding uansett hva jeg gjør. ARG!!! Og, jeg skal jo ikke søke på en stilling, jeg har behov for å IKKE jobbe en stund, IKKE studere, fordi det å gå i terapi og å komme seg gjennom dagene er fulltidsjobb for min del nå - og vel så det..

Etter å ha sneglet meg gjennom søknadsskjema og erklæringer på nett, så ser jeg et punkt om at jeg skal skrive en egenvurdering av arbeidsevne. Og, for å få dette skjemaet må man kontakte sitt lokale nav-kontor. Hvorfor i all verden kan ikke dét, som alle de andre opplysningene og skjemaene ligge ute på nett? Men, jeg krummer ryggen, går på igjen og ringer mitt lokale NAV-kontor. Spør om de kan være så snill og sende skjemaet i posten eller evt på mail, sånn at jeg kan få begynt å fylle det ut. Har et håp om å være kommet et stykke avgårde med søknaden til neste psykologtime, sånn at jeg kanskje kan få luftet den da.

Hva svarer NAV? Nei, det er ikke mulig - jeg må fysisk møte opp for å hente skjemaet. Så jeg spør om jeg da må gjøre en avtale med en saksbehandler? Neida, skjemaet henter jeg i resepsjonen, jeg trenger ikke å trekke kølapp engang. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre det lett tilgjengelig på nett, eller i alle fall sende det elektronisk eller i posten?

Hva i all verdens land og rike er det NAV egentlig driver med?!?

Dette betyr at jeg må komme meg på bussen og bruke ca 1 1/2 time på å dra til NAV's resepsjon og hente et skjema. Fordi mitt lokale NAV-kontor, som bestemmes ut fra hvor jeg er folkeregistrert, befinner seg på en helt annen kant av byen enn hvor jeg nå reelt bor, på hemmelig - forhåpentligvis midlertidig - adresse.

Jeg har en opplevelse til, med en annen del av NAV-systemet på min ringerunde, men akkurat nå er jeg så frustrert at jeg tror ikke jeg gidder å nevne det engang. Det blir bare for dumt..

Man skal være temmelig frisk for å være syk..

Har meldt meg ut av verden..

.. enn så lenge. Jeg har ikke ork til noe. Har mye jeg skulle gjort, men alt tar så grusomt lang tid. Noe av det første jeg gjorde i år var å bli syk (jeg bruker jo ikke å bli syk) - type skikkelig syk, ligge på sykehus med nåler og antibiotika og hurra meg rundt.. Kommet seg litt nå, men søren klype hvor sliten man blir av sånt tull.

Mye er forandret sånn rent praktisk og logisk sett (i mitt og andres hode) så skulle jeg nå føle meg fri og frank og trygg og ha det bra. Men jeg er mest sliten, tom og litt motløs.

Det lille lyspunktet er at jeg har fått en terapeut jeg virkelig tror det kan funke med, etter at det gikk over alle støvleskaft med den forrige. Pasientombudet har en del av papirene derfra, så de skal se på det og gi en tilbakemelding om hva de tenker. Men, første responsen jeg fikk var at med mindre han hadde skriftlige fullmakter godt dokumentert og i orden, så ligger han tynt an i alle fall for brudd på taushetsplikten - noe sånn helt borti natta og utenfor all yrkesetikk og sunn fornuft.. Jaja, time will show..

Psykologtime igjen i morgen (eeehhh.. i dag..). En av de få tingene jeg skulle ønske annerledes var at hun hadde driftsavtale, for nå betaler jeg ca 2000 kr pr mnd for å gå dit. Det er absolutt verdt det, men det er sånn akkurat det går rundt til tider..

Jeg er vel der nå at jeg verken vet helt hvem jeg er eller hva jeg vil. Sover dårlig og får meg ikke til å spørre legen (igjen) om å få noen sovemedisiner som faktisk hjelper. Ikke får jeg fylt ut søknaden om rehab heller, laster bare skjemaet opp på skjermen og blir sittende og se dumt på det. Tror det handler om to ting (utover at jeg mangler konsentrasjon, ork og tiltak): Jeg er redd for at NAV skal si nei og heller mene at jeg må skjerpe meg, få nesa ned i pensumbøkene eller få meg en jobb. Og jeg er så sliten enkelte dager at det å komme seg på butikken kan ende opp som dagens prestasjon. Jeg ber ikke om timeout for ingenting.

OG, jeg liker ikke tanken på å "gi opp" og si at dette fikser jeg ikke. For jeg føler at da har overgriperne vunnet, de har klart å knekke meg..

Meeen, nå må jeg snart få samlet meg. Selv om hodet (og livet) mitt er fullt av alt mulig rart av viktige og mindre viktige ting akkurat nå, så er det to ting jeg virkelig må få satt på agendaen hos psykologen, jo før jo heller.. Vil hun evt støtte en rehabsøknad (for uten erklæring fra henne så tror jeg ikke jeg kommer så langt). Og, støtter hun min tanke om at nå MÅ jeg snart ha medisinhjelp for å få slappet av og sove? Kanskje er legen litt mindre motvillig om psykologen også mener det samme som jeg gjør?

Nå klarer jeg ikke skrive mer, hodet går i surr. Men, jeg er da sånn noenlunde i live (innimellom "anfallene") selv om jeg er sløv på bloggfronten :)