Sleepless

Jeg har egentlig ikke noe fornuftig å si.. Og hvis jeg prøver meg på et lengre innlegg nå, så blir det bare en masse surretanker som ikke ender noe sted..

Jeg er bare så trøtt.. I dobbel forstand.. Jeg får ikke sove.. Og det gjør meg sliten og motløs..

Det er så mye jeg skulle, kunne, burde ha gjort.. Og så klarer jeg ikke..

Fikk en sånn fellesmail fra skolen i dag.. Med påminning om at eksamen nærmer seg.. Og jeg som faktisk digget eksamen før (ja, jeg mener det seriøst.. Og, ja, jeg vet jeg er rar som syntes eksamen var det beste med hele semesteret - når jeg følte meg noenlunde forberedt, vel å merke..).. Anyway.. Da jeg leste mailen i dag, så hadde jeg bare lyst å krype under dyna og grine.. For de fleste pensumbøkene står og samler støv i bokhylla.. Ja, jeg vet jeg burde lest dem, og at jeg begynner å få veldig dårlig tid.. Men jeg er fortsatt ikke kommet lenger enn til første kapittel i den ene boka.. Jeg har lest gjennom det 20 ganger.. Jeg husker ikke overskriftene engang..

Jeg er så lei av meg selv!!

Og så sykt sliten, selv om det ikke alltid vises så godt utenpå.. Det er ikke andres ting som gjør meg sliten, det er meg selv.. At jeg ikke klarer å styre meg selv i riktig retning.. At jeg ikke klarer å gjøre meg forstått.. At ikke de som skulle hjelpe meg skjønner at jeg egentlig står foran dem og skriker om hjelp - men at stemmen ikke bærer..

Kunne jeg bare få sove normalt, helt uten hjelp av kjemikalier (som jeg uansett snart er tom for og ikke får påfyll av), én eneste natt? Så jeg i det minste kunne huske hvordan det var, og tro på at det er mulig igjen?

Skygger...

Jeg får ikke sove.. Den siste tiden har vært ekstrem.. I perioder har det skjedd ting.. Vonde ting.. Nesten hver dag.. Enkelte dager opptil flere ganger.. Eller i flere timer..

Og jeg er sliten.. Skyggene vokser seg bare større.. Mens jeg ikke får sove.. Jeg hadde endelig funnet en kombinasjon av medisiner som klarte å slå meg ut.. De gangene jeg var så sliten og trøtt at jeg visste jeg bare måtte ta dem.. Selv om jeg ikke ville.. Det var godt å ha dem, nesten livsnødvendig.. Ikke fordi jeg alltid tok dem, snarere tvert imot.. Men det å vite at hvis det ble for ille, for lenge, uten søvn, så hadde jeg en mulighet..

Og nå nylig, samme dag som jeg kom ut fra sykehuset for andre gang på 1 uke, så hadde jeg time hos fastlegen. Hadde endelig samlet meg opp nok mot, gått nok runder med meg selv, til å skjønne at det fungerer ikke å studere sånn som jeg har det nå. Jeg har prøvd i flere år. Begynt på nye semestre, meldt meg opp til eksamener, tenkt at DENNE GANGEN, denne gangen, SKAL jeg klare det.. Så går dagene, ukene, månedene.. Eksamenstiden kommer skummelt nær.. Ikke ett eneste ord fra pensumlitteraturen har festet seg.. Jeg kan lese en side 20 ganger, og når jeg blar om så husker jeg ikke engang hva som sto i overskriften..

Uansett.. Denne dagen.. Jeg kom rett fra sykehuset.. Sydd innvendig.. Med armbrudd (som de ikke hadde oppdaget enda, men som gjorde minst like vondt for det), blåmerker, kutt.. Livredd og samtidig sliten og motløs.. Så ber jeg legen, som jeg har hatt et så godt forhold til.. Om hjelp.. Kan vi vurdere å søke om rehabiliteringspenger? Jeg klarer ikke studiene nå, jeg har nok med å konsentrere meg om å puste, om å overleve.. Tja.. Sier hun.. Du må jo prøve.. Du kan jo ikke bare gi opp.. Kanskje evt en deltidsrehab hadde vært bedre.. Skrive søknaden det må du gjøre selv - og spør psykologen om han kan skrive en erklæring. Hvis du legger ferdig utfylt søknad på kontoret mitt så skal jeg vurdere å skrive legeerklæring..

Jeg nevner at jeg fortsatt sliter med søvnen.. Hun vet at jeg har vært på sykehuset, og hun vet hvorfor. Det var hun som fikk meg inn på undersøkelse og operasjon uken før, og jeg har med notat fra sykehuset om den siste innleggelsen, de siste skadene.. Og hun virker nesten irritert. Sier at hun ikke vil skrive ut noe mer enn den første resepten jeg fikk på sovemedisiner. Fordi de er vanedannende. Men, siden det var litt krise så kunne jeg få resept på en medisin jeg hadde fått før. Som man ikke blir avhengig av. Jeg har sagt før at den ikke fungerer. Ikke alene i alle fall, den må kombineres med noe annet for å ha effekt. Men jeg orker ikke krangle, jeg tar imot resepten og går.

Kommer hjem.. Og gråten tar meg.. Jeg er så sliten og når jeg endelig våger å åpne meg. Si det som det er. Og be om hjelp. Så får jeg beskjed om å ta meg sammen. Prøve litt til. Det er jo det jeg har gjort hele tiden. Jeg klarer det ikke mer. Det er tomt for krefter, jeg har ikke noe mer å skjerpe meg med. Hvorfor er det ingen som skjønner det? Det er ingenting jeg heller vil enn å fungere normalt, gjøre det alle andre gjør, ta eksamener, være sosial, ta de riktige valgene, leve - ikke bare overleve..

Men.. Nettene er lange, mørke og vonde.. Og det forplanter seg til dagene også.. Skyggene bare vokser og fester grepet om meg.. Om livet mitt.. Og jeg har ikke krefter nok til å få gjort noe med det..

Kan den som driver og graver det sorte hullet mitt enda større være så snill og ta en liten pause?