Ordløs..

Jeg klarer ikke skrive. Eller, begynner og sletter. Om og om igjen. Ordene strekker ikke til. De beskriver, men rommer ikke sannheten vidt nok, bredt nok, dypt nok. Godt nok.

Da kan det nesten være det samme.

Psykologen har ferie. Legen har ferie (som om jeg ville gått dit uansett, men likevel - hun har ferie). Alle har ferie. Jeg kan ta kontakt, i teorien, men hater å forstyrre folk i ferien. Og ordene strekker uansett ikke til. Jeg klarer ikke forklare hva som skjer med meg.

Da kan det nesten være det samme.

Flashbackene blir nesten mer virkelige enn virkeligheten. Mer virkelige enn nåtiden. De BLIR nåtid av og til. 24/7 - ekstremt, skamfullt, vondt, fryktelig vondt - nåtid. Og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Mia herjer, Anna protesterer: Anna får styre, Mia hyler og skriker og vil bestemme...

Livet kjører karusell og jeg vil bare ta en pause - jeg blir kvalm, svimmel, dårlig, det er ikke gøy lengre. Jeg vil av og bare sitte og se på de andre snurre en stund.

Jeg er ordløs. Tiltaksløs. Grenseløs. Søvnløs. Energiløs.

Verdiløs.

Mia i fri dressur, på årets siste maidag...

Prøver meg på litt virkelighetsorientering her, før "det går greit, jeg har kontroll, ikke fortell hele sannheten"-mantraet slår inn igjen..


Tror jeg er i ferd med å sette en litt tvilsom personlig rekord.. Jeg klarte å holde Mia i sjakk frem til litt utpå formiddagen denne siste dagen i mai. (Mia/Mai, noen som ser sammenhengen???). Handlet på Kiwi på før jeg dro tilbake til hybelen, hadde to b/p, var litt på msn, hadde faktisk en b/p mens jeg chattet med noen (da er vi oppe i 3).

Begynte på en jobbsøknad, gikk på Rema og handlet, Mia var med på slep så jeg kjøpte alt mulig annet enn det jeg skulle ha. Kom hjem igjen, hadde to b/p til (det blir 5, allerede innen det "normale" mennesker kaller middagstid), sovnet en times tid, våknet med mareritt og flashback. Mia lokket med frihet fra kaosfølelsen, og jeg endte opp på Rema igjen (passet på at det hadde vært vaktskifte, ellers hadde det vært for skamfullt å forlate butikken med fulle bæreposer bare noen timer etter at jeg handlet sist).

Hjem, en b/p (totalt 6), logget på msn, strikket litt, skrev ferdig og sendte jobbsøknaden, "feiret" det med nok en b/p (7). Oppdaget at det var tomt for drikke, så jeg måtte avgårde og handle - igjen. Nyttet ikke å krangle, Mia SKULLE være med. Jeg kunne ikke gå på Rema nok en gang, dermed gikk turen på Ica (en god del dyrere og i tillegg mye mer i hyllene, men tross alt bedre enn bensinstasjonen - økonomisk sett).

Før midnatt er jeg oppe i 8 b/p, prøver å koble av litt med å rydde (ikke at det blir noe ryddigere) før Mia igjen blir for plagsom og jeg gir bare etter. B/p nr 9 og 10 (det er her "rekorden" kommer inn, jeg kan ikke huske å ha klart et tosifret antall innenfor ett døgn før). Satt i dusjen noen timer, beina var gele, magen var bare kramper og jeg var svimmel. Kom meg i senga til slutt, ville bare sove. Mia er virkelig slitsom når hun er så konstant til stede som hun har vært nå i mai. Orket egentlig ikke mer, og det ble faktisk litt lengre mellom hver gang utover natta. Men Mia insisterte på at jeg MÅTTE klare en siste gang før jeg sovnet.. Hvor langt kom jeg? Tror det blir nr. 13, om man regner litt mindre episoder som enkeltstående b/p..

Er det rart om jeg ofte føler meg mislykket og svak, og at jeg totalt mangler ryggrad og viljestyrke? Ana er en mye bedre venn, enklere å forholde seg til, mye billigere i drift og langt fra så intens og masete som Mia..

1.juni var en god dag, Ana hadde stålkontroll på Mia. I dag er det verre, men har fortsatt ikke sprukket, til tross for psykologtime (hvor det var en konstant innvendig krig - si det/nei, du får ikke lov).. Håper kontrollfølelsen som juni begynte med varer hele måneden..

Som om det ikke var ille nok fra før, Mac'en nekter - IGJEN - å logge seg på nett, så jeg må på "offentlig" pc for å få nettilgang.. Nå har jeg fått nok, av det meste..

Gode og dårlige dager

I går var faktisk en god dag. Klarte meg på under 100 kalorier..

Klarte 26 timer i strekk uten noen større sprekk.. Var i ganske godt humør, fornøyd med meg selv, følte jeg hadde kontroll..

Så kom natta.. Skapene var tomme.. Men, hva hjelper det når de fordømte bensinstasjonene med skyhøye priser har døgnåpent?? Sprekk.. Kjempesprekk.. Klarte å kvitte meg med alt, tror jeg, men gleden over kontrollen og mestringen var borte og bare skammen, svakheten, mislykketheten var igjen..

Hate myself.. Hvorfor må jeg være så SVAK???

Grenseland

Hvordan vet man OM eller NÅR man har gått FOR LANGT?

Føles litt som at jeg har meldt meg ut av verden. Orker ikke blogge noe særlig og sosiale sammenkomster er stort sett et mareritt fordi det er mat overalt. Kan man ikke bare prate sammen uten at man MÅ spise hele tiden???

Jeg avlyser avtaler for å spise og spy hjemme. Eller fordi jeg er redd for å måtte spise og at jeg ikke skal klare å kaste opp før hodet går i spinn.

På en måte liker jeg det. Hemmelighetene, at jeg faktisk klarer å skjule det. At ingen skjønner at det jeg spiser kvitter jeg meg ofte med mens de er i naborommet, helt uten at de merker det. Følelsen av kontroll når jeg klarer å la være å spise i det hele tatt. Og selv om den dårlige samvittigheten er der når jeg spiser (for mye) så slipper også litt av stressfølelsen taket når jeg blir kvitt alt og kjenner på tomhetsfølelsen etterpå.

Jeg liker det. Men mest når jeg føler jeg mestrer, at jeg klarer å holde maten unna. Det er mest skammen jeg føler på når jeg ikke klarer å la være og gir etter for maten. Når jeg ikke klarer å stoppe å spise. Og så bare MÅ kaste opp fordi jeg føler meg elendig.

Føler meg så delt.. Kan gå på butikken og kjøpe normale eller store mengder mat, ikke alltid like lett å følge handlelista. Så kommer jeg hjem, angrer, og kaster alt som fins i skapene. Fjerner fristelsene, for JEG VIL IKKE gi etter og spise.. Holder det gående med aktivitet gjennom dagen, det går bra i flere timer. Så kommer kvelden og natta, det blir stille rundt meg, jeg er utslitt og samtidig rastløs. Tankene kommer, flashbackene, angsten.. Jeg prøver alt, men ingen ting hjelper.. Og plutselig befinner jeg meg på badet med magen full av mat fra impulskjøp på bensinstasjonen, 7-eleven, Deli De Luca, u name it.. Og jeg føler meg så mislykket. Litt av stresset har lagt seg, men hele kroppen føles feil, maten må opp igjen..

Det skjer oftere. Det blir mer av det.. Men, jeg har kontroll.. Tror jeg..

Nevnte det så vidt for psykologen.. At jeg kanskje trodde at jeg brukte Mia litt til å avreagere.. Sa ikke helt hvor mye det var, og at jeg har kjent på det snart ett års tid, bare at det har blitt mer i det siste.. Hun sa at hun tenkte at det var sunt med en ventil.. At det ikke var så rart om jeg trengte noen strategier for å overleve.. Det var jo egentlig sant.. Men så begynner jeg å lure på.. Betyr det at det ikke er et problem? At jeg bare kan fortsette? Jeg vet jo at jeg er stor, så kanskje tenker hun at det ikke er så nøye.. At det bare er bra at jeg ikke får i meg så mye.. Kanskje fortjener jeg ikke maten? Har jeg det bedre uten å spise? Kanskje problemet egentlig er at jeg tillater meg å spise? Eller beholde maten? Kanskje burde jeg bli flinkere til å stå imot eller i alle fall kvitte meg med alt?

Hun har spurt litt de siste gangene etter jeg sa noe, om hvordan det går med mestringsstrategiene.. FINT, svarer jeg. Så snakker vi ikke så mye mer om det. Men jeg føler meg egentlig ganske mislykket. Syns ikke jeg får det til helt. Jeg skal jo ikke gi etter for maten og så skjer det likevel. Det merkes på kontoen (å kjøpe og kaste mat og så fråtse på mat med bensinstasjonpriser er ikke akkurat billig) og på humøret. Jeg er mislykka.. Hvorfor kan jeg ikke bare la være å spise???

Siden psykologen syns det er greit så er det vel ikke noe problem. Har ikke sagt noe til legen, orker ikke pekefingeren og en sånn "du må jo skjønne at det er dumt å kaste opp".. Ja, det er dumt å kaste opp.. Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer å la være å spise og følelsen av at mat innabords lager totalt kaos?

Hvor går grensa for når jeg har gått for langt? Finnes det egentlig en grense, så lenge man ikke blir for tynn?

Tilbakefall

Jeg tror jeg er i ferd med å få et slags tilbakefall når det gjelder sf. Bulimi-delen av den, for å være mer konkret.

Det skremmende er ikke følelsen av tilbakefall, men at en del av meg føler at det er greit, at det er trygt..

Jeg har egentlig ikke økonomi til det. Det er faktisk den største bekymringen for øyeblikket. Ikke å falle tilbake til noe jeg brukte 8 år av ungdomstiden min til å komme noenlunde ut av, men at jeg ikke skal ha råd til hva det koster - rent økonomisk.

Alternativet er jo, i alle fall for en stund, å "velge" den andre ytterkanten.

Jeg vet ikke, men jeg er sliten av alt kaoset. Og dette funker. Litt i det minste. Men litt er bedre enn ingenting..

Tror jeg.. Kanskje.. Vet ikke helt..

Life sucks...

BIG TIME!!!

Jeg er lei av:

• Flashback
• Mareritt
• Kaos
• Angstanfall
• Å bli styrt av gamle minner
• Mat og alt stresset rundt det
• Alt som trigger vonde tanker og følelser
• Bedrevitere - som tror løsningen på at jeg har møtt veggen er en 8-16 jobb og et friår fra pensumbøkene
• Sytepaver - brukket en negl? LIVET GÅR VIDERE!!!
• Frustrasjon
• Avlyste og utsatte avtaler - når jeg trenger noen som mest
• NAV - og alle andre steder hvor jeg må forsvare og begrunne at jeg er sliten
• Kvalme og oppkast, frivillig eller ikke..
• Å stadig vekk bli småsyk, jeg som aldri bruker å være syk
• Legeskrekk
• Sykehusskrekk
• Uforutsigbarhet
• Smerter
• Kvelertak
• Trusler
• Overgrep
• Syke mannfolk
• Vinter
• Kulde
• Snø
• Is
• Sølepytter
• Utrygghet
• Tiltaksløshet
• Skyldfølelse
• Skam, skam, skam - og skam fordi jeg skammer meg...
• Hemmeligheter som ikke kan sies høyt
• Timer i dusjen, kaldt vann, varmt vann, skrubbe til jeg blør, hva som helst for å få vekk den skitne følelsen
• Å prøve å overleve lange, svarte nattetimer
• Å prøve å overleve lyse, skjærende, lange dager
• Sure folk - som blir forbanna på meg når jeg sier nei
• Egotripper - som ikke skjønner at jeg ikke alltid orker så mye som jeg "normalt" gjør
• Kommentarer om hvor opplagt jeg ser ut - jeg er sliten, jeg sover dårlig, jeg lever i konstante flashback, det gjør vondt å sove, det er vondt å være våken, kroppen gjør vondt, jeg takler ikke at folk tar på meg, jeg har lyst til å hyle.. JEG FØLER MEG SØREN IKKE BRA!!!!

Jeg er så sykt, møkka, drittlei av å være sliten.. Give me a break!

Viktig melding til Jon Blund...

... Hvis du ikke slutter å ta avspasering og ferie når det passer deg, så sies du herved opp med øyeblikkelig virkning.

Vil du beholde jobben, får du begynne å gjøre den ordentlig.

Nå er jeg møkka lei av tull og slendrian!!

Hva skal man si...

... når ett av dagens store høydepunkt var at legen faktisk skrev ut 2 resepter, på hver sin medisin, som sammen forhåpentligvis skal sørge for søvn (de har i alle fall gjort det før)?

Riktignok var det ikke den "ordentlige" legen, men en vikar, og det var bare nok til en knapp måneds forbruk - hvis jeg må opp i samme dose som jeg har brukt før.

Men, HEY, jeg har gått i perioder på 2-3 døgn i strekk uten søvn, så sovet usammenhengende kanskje noen timer en natt eller to, for så å gå uten søvn igjen. For meg er dette en kjempeforskjell, bare det å kunne tenke tanken på å faktisk sove noenlunde sammenhengende en stund. Så får jeg skyve bort tanken på at om noen uker så er jeg kanskje tilbake til der jeg har vært i det siste og må krype tilbake til legen og håpe at jeg ikke får nei til de små pillene som utgjør den store forskjellen på overlevelse og livskvalitet.

Og, ja, jeg vet at det er ganske langt på natt allerede, men jeg må vente til jeg har fått et flashback såpass ut av systemet at jeg klarer å legge meg ned. Er det noe poeng med sovemedisin da kan man jo tenke.. Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, men de siste nettene, uten sovemedisin og uten søvn så har jeg visst at når flashbackene setter inn så har jeg ikke sjangs til å sovne. Det er ikke nok ro mellom dem til at jeg kan slippe til Jon Blund, jeg blir ikke trøtt nok - klarer ikke slippe taket - for kroppen er i helspenn. Det er bare å prøve å trekke pusten før neste bølge med minner kommer. Prøve å ikke drukne..

Nå er jeg trøtt.. Ikke bare sånn dønn-sliten-trøtt, men jeg-tror-kanskje-jeg-kan-klare-å-sovne-trøtt.. Fortsatt litt i helspenn.. Men jeg vet at søvnen er like rundt hjørnet når angsten slipper taket et lite øyeblikk. En liten forskjell.. Men nok til at jeg kan få hvilt ut litt..

At det er kunstig.. Ja, det vet jeg.. Men akkurat nå er det viktigste å overleve, kanskje til og med komme dit at jeg har enkelte dager hvor jeg kan føle at jeg lever. At jeg kan fokusere på andre ting enn å ikke falle. Mer enn bare å komme meg gjennom dagen - og natta.

Takk Gud for vikarleger.. Og for sovemedisiner..

Og nå syns jeg faktisk jeg kan høre senga kalle på meg..

Alt i alt.. Dagen ble ikke så verst.. Håper jeg kan si det samme om natta i morgen...

Hva er det NAV driver med?

Nå har jeg endelig landet. Jeg har bestemt meg for at det er på tide å rydde plass til meg selv, ta hensyn til at livet faktisk går på veeeeldig sakte fart akkurat nå, og be om en timeout så jeg kan få tid og rom til å gå i terapi. Uten alt for mye burde, skulle -tanker og forventningspress om å skulle prestere og produsere noe til enhver tid. Det satt langt inne, men nå er jeg i gang.

Jeg skal søke om rehabiliteringspenger - eller fra 1.mars heter det så fint "arbeidsavklaringspenger".

Nå har jeg mistet tellingen på hvor lenge jeg har sittet i telefonen og ringt til forskjellige. Bedt om journal og dokumentasjon fra en psykolog jeg gikk hos i flere år, for en del år tilbake. Det var faktisk en veldig hyggelig samtale, hun husket ganske mye om meg fra det øyeblikket hun hørte stemmen min, spurte hvordan det gikk osv. Godt det finnes noen sånne også. Hun skulle prøve å få det avgårde enten før helga eller i alle fall tidlig neste uke. Flott!! Vet at NAV kunne gjort dette, men av både egen og andres erfaring så vet jeg at ting ofte går lettere gjennom systemet hvis det blir minst mulig jobb for dem.

Så sitter jeg med søknadsskjemaet som skal fylles ut. For det første - hvordan i all verden skal vanlige folk klare å skjønne hva de skal krysse av på og ikke, og hvilke opplysninger det egentlig spørres etter?

Man skal registrere CV. Greit nok, selv om det er en del jobb. Hadde det bare vært mulig å logge inn på nettsiden deres, jeg får feilmelding uansett hva jeg gjør. ARG!!! Og, jeg skal jo ikke søke på en stilling, jeg har behov for å IKKE jobbe en stund, IKKE studere, fordi det å gå i terapi og å komme seg gjennom dagene er fulltidsjobb for min del nå - og vel så det..

Etter å ha sneglet meg gjennom søknadsskjema og erklæringer på nett, så ser jeg et punkt om at jeg skal skrive en egenvurdering av arbeidsevne. Og, for å få dette skjemaet må man kontakte sitt lokale nav-kontor. Hvorfor i all verden kan ikke dét, som alle de andre opplysningene og skjemaene ligge ute på nett? Men, jeg krummer ryggen, går på igjen og ringer mitt lokale NAV-kontor. Spør om de kan være så snill og sende skjemaet i posten eller evt på mail, sånn at jeg kan få begynt å fylle det ut. Har et håp om å være kommet et stykke avgårde med søknaden til neste psykologtime, sånn at jeg kanskje kan få luftet den da.

Hva svarer NAV? Nei, det er ikke mulig - jeg må fysisk møte opp for å hente skjemaet. Så jeg spør om jeg da må gjøre en avtale med en saksbehandler? Neida, skjemaet henter jeg i resepsjonen, jeg trenger ikke å trekke kølapp engang. Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre det lett tilgjengelig på nett, eller i alle fall sende det elektronisk eller i posten?

Hva i all verdens land og rike er det NAV egentlig driver med?!?

Dette betyr at jeg må komme meg på bussen og bruke ca 1 1/2 time på å dra til NAV's resepsjon og hente et skjema. Fordi mitt lokale NAV-kontor, som bestemmes ut fra hvor jeg er folkeregistrert, befinner seg på en helt annen kant av byen enn hvor jeg nå reelt bor, på hemmelig - forhåpentligvis midlertidig - adresse.

Jeg har en opplevelse til, med en annen del av NAV-systemet på min ringerunde, men akkurat nå er jeg så frustrert at jeg tror ikke jeg gidder å nevne det engang. Det blir bare for dumt..

Man skal være temmelig frisk for å være syk..

Har meldt meg ut av verden..

.. enn så lenge. Jeg har ikke ork til noe. Har mye jeg skulle gjort, men alt tar så grusomt lang tid. Noe av det første jeg gjorde i år var å bli syk (jeg bruker jo ikke å bli syk) - type skikkelig syk, ligge på sykehus med nåler og antibiotika og hurra meg rundt.. Kommet seg litt nå, men søren klype hvor sliten man blir av sånt tull.

Mye er forandret sånn rent praktisk og logisk sett (i mitt og andres hode) så skulle jeg nå føle meg fri og frank og trygg og ha det bra. Men jeg er mest sliten, tom og litt motløs.

Det lille lyspunktet er at jeg har fått en terapeut jeg virkelig tror det kan funke med, etter at det gikk over alle støvleskaft med den forrige. Pasientombudet har en del av papirene derfra, så de skal se på det og gi en tilbakemelding om hva de tenker. Men, første responsen jeg fikk var at med mindre han hadde skriftlige fullmakter godt dokumentert og i orden, så ligger han tynt an i alle fall for brudd på taushetsplikten - noe sånn helt borti natta og utenfor all yrkesetikk og sunn fornuft.. Jaja, time will show..

Psykologtime igjen i morgen (eeehhh.. i dag..). En av de få tingene jeg skulle ønske annerledes var at hun hadde driftsavtale, for nå betaler jeg ca 2000 kr pr mnd for å gå dit. Det er absolutt verdt det, men det er sånn akkurat det går rundt til tider..

Jeg er vel der nå at jeg verken vet helt hvem jeg er eller hva jeg vil. Sover dårlig og får meg ikke til å spørre legen (igjen) om å få noen sovemedisiner som faktisk hjelper. Ikke får jeg fylt ut søknaden om rehab heller, laster bare skjemaet opp på skjermen og blir sittende og se dumt på det. Tror det handler om to ting (utover at jeg mangler konsentrasjon, ork og tiltak): Jeg er redd for at NAV skal si nei og heller mene at jeg må skjerpe meg, få nesa ned i pensumbøkene eller få meg en jobb. Og jeg er så sliten enkelte dager at det å komme seg på butikken kan ende opp som dagens prestasjon. Jeg ber ikke om timeout for ingenting.

OG, jeg liker ikke tanken på å "gi opp" og si at dette fikser jeg ikke. For jeg føler at da har overgriperne vunnet, de har klart å knekke meg..

Meeen, nå må jeg snart få samlet meg. Selv om hodet (og livet) mitt er fullt av alt mulig rart av viktige og mindre viktige ting akkurat nå, så er det to ting jeg virkelig må få satt på agendaen hos psykologen, jo før jo heller.. Vil hun evt støtte en rehabsøknad (for uten erklæring fra henne så tror jeg ikke jeg kommer så langt). Og, støtter hun min tanke om at nå MÅ jeg snart ha medisinhjelp for å få slappet av og sove? Kanskje er legen litt mindre motvillig om psykologen også mener det samme som jeg gjør?

Nå klarer jeg ikke skrive mer, hodet går i surr. Men, jeg er da sånn noenlunde i live (innimellom "anfallene") selv om jeg er sløv på bloggfronten :)

Still alive..

.. but deadly tired..

Sovnet en gang mellom 7 og 8 i dag. Ga opp og sto opp igjen i 12-tida. Bare mareritt og panikk.. Noen ganger er det nesten bedre å være våken og trøtt enn å sove.

Timen hos terapeuten gikk egentlig over all forventning. Hun hadde ikke fått kopien av brevet til ekspsykologen enda, det går vel tregt hos posten nå før jul, så jeg gruet meg egentlig litt til ingen nytte. Jeg sa bare kort hva det dreide seg om.. Hun kritiserte han ikke så mye direkte, men virket ganske sjokkert. Jeg sa jeg kunne ta det med på neste time så hun kunne få lese ordrett. Hun trengte det ikke sa hun, men hvis det føltes riktig og viktig for meg så tok hun gjerne imot. Og, ja, NÅ gjør det det.

Det viktigste var likevel at hun sa at hun ikke endret oppfatning selv om han hadde spekulert i ulike diagnoser og om jeg snakket sant eller ikke. Tanken om at jeg løy hadde ikke slått henne engang, og hun forholdt seg til at dette var min realitet, mitt liv. Det eneste som, pr i dag kunne få henne til å endre oppfatning, var om jeg selv sa noe annet. Gjorde jeg det, så var det også greit, men hun hadde møtt såpass mange med overgrepserfaringer at hun var sikker på at magefølelsen hennes stemte. Jeg fortalte sannheten.

Vet ikke om hun skjønte hvor mye det betydde.

Vi snakket om mye annet også (bl.a. om søvnproblemene), men foreløpig mer om hvordan de arter seg og hvordan det føles. Så får vi se om vi får diskutert både spørsmålet om rehab og andre ting etter hvert.

Jeg er så sliten i hodet nå, at jeg klarer ikke skrive så mye mer. Men, skal komme tilbake til det etter hvert..

Men, en foreløpig konklusjon.. Forskjellen mellom min nåværende terapeut og "eksen" er (for å bruke en klisjé) som forskjellen mellom himmel og helvete.. Det er faktisk ikke langt fra sannheten. Ja, timene nå er også vonde, vanskelige og slitsomme, men jeg føler meg trygg. De ekstra kronene jeg må betale av egen lomme i forhold til DPS er vel verdt det. Det eneste jeg angrer er: Hvorfor søren gjorde jeg ikke dette før?!? Begynte hos en som bygger meg opp i stedet for en som fikk meg til å føle meg ødelagt og råtten etter hver time?

Jaja, bedre sent enn aldri.. Er det ikke det det heter?

Just another night..

... without sleep.

Jeg venter fortsatt på Jon Blund..

Har noen medisiner som hjelper litt på søvnen, men det er håpløst å finne ut når de slår inn og i hvilken grad. De skal tas 1-2 timer før sengetid står det, og jeg har tatt dem så tidlig som kl.18 for å se om de kunne kicke inn til "normal sengetid", men nei.. Ofte sovner jeg MED dagslyset. Det vil si.. Når byen begynner å våkne til liv, trafikken kommer i gang igjen, "normale" folk snart gjør seg klar til en ny arbeidsdag.. DA sovner jeg. Morsomt når det å komme seg opp kl. 12, for å rekke en avtale kl.14, blir et himla prosjekt. Altså.. Når det er tungt å stå opp kl.12, da har jeg seriøst et problem..

Savner de "gamle" sovemedisinene mine. Ja, jeg vet at den ene av tablettene som var med i blandingen kan være litt avhengighetsskapende, men HALLO - det er en innsovningstablett!! Jeg har aldri hatt lett for å bli hekta på noe som helst egentlig (hvis man ser bort fra destruktive relasjoner, og sf i sin tid).. Den gangen jeg var innlagt på psykiatrisk, i min ungdom (jøss - er det virkelig over 10 år siden?) så fikk jeg prøve så ymse. Gikk på noen medisiner en god stund, som man normalt ble veldig avhengig av. Jeg sluttet på 3 dager, ingen abstinenser - ingen problemer. Ja, jeg skjønner at leger skal være forsiktige og at det er mange som sliter med avhengighet.

Men, jeg er faktisk AVHENGIG av søvn for å kunne fungere sånn noenlunde. Særlig nå, når alt står på hodet og jeg trenger alt det overskuddet jeg kan mobilisere. Kan jeg ikke vær så snill å få slippe angst, søvnløshet, uro.. Bare for noen få, veldig viktige uker?

Ellers.. Hva har jeg fått gjort i natt? Sendt en laaang nattlig mail til studieveileder med en forklaring om at jeg ikke har fått tatt fagene mine denne høsten pga sykdom/personlige grunner. Sagt litt om hva de personlige grunnene er, uten å gå så veldig i detaljer, forklart at jeg trolig (forhåpentligvis) snart kan legge fram legeattest på fraværet.

Sagt noe om hva som venter meg etter nyttår, at jeg kanskje må være fysisk (og til dels psykisk) fraværende en periode, at jeg håper å komme i mål med i alle fall noen av fagene, eller i det minste stille mer nullstilt og klar igjen til høsten. Men, at mens brikkene blir lagt litt mer på plass, så er jeg avhengig av Lånekassa, at NAV kanskje (igjen forhåpentligvis) kommer på banen etter hvert. At det kanskje blir snakk om permisjon/rehab mens jeg kommer meg litt mer stødig på beina igjen. Enn så lenge må jeg likevel registrere nok fag for våren til at jeg får penger fra Lånekassa. Noe må man ha å leve av.

Og så krysser jeg fingrene for at veilederen er så forståelsesfull og real som han har virket som når jeg har møtt han før. At han ikke setter seg på bakbeina og sier at nei, du får komme tilbake når du faktisk får gjort det du skal - nå holder det med nytteløse forsøk. Han MÅ si ja, for nå orker jeg ikke mer krøll, mer som må fikses..

Utover det.. Så har jeg brukt mye av dagen (og natta) til kaostanker, flashback, gråteanfall, angstanfall jeg ikke får helt kontroll på.. Sånne koslige ting..

Og grue meg til timen hos den nye terapeuten i morgen (eeehhh.. eller.. i dag.. heldigvis ikke før utpå ettermiddagen).. Hun har brevene fra ekspsykologen, jeg sendte kopi sammen med et kjempelangt og veldig utleverende forklaringsbrev med "min versjon". Og jeg aner ikke hva hun tenker.. Jeg er livredd for å bryte sammen inne på kontoret hennes, noe jeg jo gjør med (u)jevne mellomrom når jeg er sammen med folk eller alene ellers om dagene.. Og jeg burde egentlig tatt opp både spørsmålet om rehab og medisiner. Men, jeg har nettopp begynt hos henne, hun har brev som sier så mye (eller lite) om meg at hun kan bli rimelig skeptisk.. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal spørre.. Eller om jeg takler det om hun sier nei.. Gruer jeg meg? Nja.. Ja.. Jo.. Men jeg er ikke redd for at hun skal klikke, som med ekspsykologen.. Jeg er mer redd for å bli avvist, at jeg skal miste henne. Hos ekspsykologen var jeg mer redd for fordømmelsen, for sinne eller frustrasjon, og til slutt - for at jeg ikke skulle få slutte, at jeg ikke skulle få lov til å gå..

Så.. Ja.. Jeg gruer meg.. Men, på en positiv måte, om man kan kalle det det.. Jeg gruer meg fordi jeg har begynt å føle meg trygg og er redd for å miste den tryggheten.. Ikke fordi jeg er redd for psykologen i seg selv..

Er det mulig å få noe begripelig ut av det jeg prøver å skrive en tidlig morgentime, mens jeg glir inn og ut av flashback?

Til de som evt har lest helt hit.. Beklager.. Jeg skriver visst litt uten mål og mening.. Skal prøve å komme sterkere tilbake..

Ups & downs

Kom meg på årets siste jobbmøte. Er egentlig, formelt sett, sykemeldt fra jobben noen dager til - så er det juleferie. Men hadde litt behov for å treffe folk igjen. Bare snakke om "normale" ting. Og det gikk. Noen timer i alle fall.

Føltes kjempegodt, selv om jeg var kjempesliten og slet med å holde fokus og konsentrasjon. Falt ut litt i samtalen til tider.. Men.. Godt å se at jeg fortsatt kan fungere (tilsynelatende) normalt.

Og så kommer jeg hjem, pusler litt med noen småting.. Setter meg ned.. Og tårene bare renner. Jeg vet ikke hvorfor, men klarer ikke å stoppe det. Alt føles litt dritt..

Jeg skulle hatt eksamen i dag. Alle de andre snakker om sine eksamener, hvor godt det er å være ferdig og nærme seg slutten. Jeg aner ikke engang hva jeg gjør etter jul. Jeg vet jeg må melde meg opp i fag på nytt siden jeg trenger pengene fra Lånekassa, men mange av fagene på våren forutsetter at jeg har tatt tilsvarende fag på høsten. Ekspsykologen lo meg jo nesten opp i ansiktet så fort jeg nevnte rehab. Og jeg har ikke fått til å nevne spørsmålet om rehab for min nye terapeut enda.

Vet bare ikke om jeg klarer å snakke med studieveileder om fag igjen. Han ser jo at jeg ikke har fått gjort noe på flere år.. Ser at jeg bare mislykkes.

Har sendt brev til legen og bedt om sykmelding for semesteret generelt og for eksamensdatoene. Så de kan se at jeg ikke bare er en som er lat eller noe. Men, ikke hørt noe enda, og jeg orker ikke ringe. Klarer jo nesten ikke å la være å grine når jeg snakker med noen på telefon engang. Merker i alle fall at stemmen blir tykk og grøtete..

Sliten. Og jeg har ikke tid til det nå..

Ny retning?

Det er visst gått over 1 måned siden sist jeg fikk skrevet noe her. Jeg er fortsatt i live, selv om det ikke alltid føles sånn..

Det har skjedd så mye og er så mye som rører seg i hodet at jeg sliter med å holde oversikten. Enda verre er det å få skrevet noe. Så, til alle det måtte gjelde: Beklager at jeg har virket så fraværende, beklager at jeg har vært sløv til å legge igjen kommentarer, sende meldinger, spørre hvordan det går.. Rett og slett - beklager at jeg har vært så dårlig til å vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg.. Det er bare at tiltaket har ikke vært der..

Hva betyr overskriften? Jeg er ikke helt sikker selv.. Jeg møtte veggen. Kom til et punkt hvor jeg kjente at jeg klarte ikke mer. Orket ikke flere overgrep, flere legeundersøkelser, sykehusinnleggelser, armbrudd, hjernerystelser, kuttskader, være redd, ha vondt, bli tatt på, vurdert, undersøkt, prøve å ta meg sammen.. Skamme meg..

For første gang på så lenge som jeg kan huske rømte jeg. Snakket meg ut av det, sa jeg skulle hente noe, og stakk av midt i en overgrepssituasjon. Sendte sms til en venninne, som nærmest tvang meg til å komme hjem til henne. Jeg var, i hodet mitt og i redselen min, på vei tilbake til overgriperen. Var overbevist om at nå hadde jeg ødelagt alt.

Hun hjalp meg gjennom den verste angsten, gjennom natten.. Jeg husker ikke så mye, annet enn at jeg var redd. Alt var kaos. Jeg hadde forlatt det jeg var "best" til.. Være tilgjengelig for andre. Bli tråkka på. La meg ødelegge. Jeg forlot det "trygge" og tok et skritt mot det ukjente. Et viktig og riktig skritt. Men like fullt skremmende. Hva nå?

Jeg søkte støtte hos psykologen min. Selv om jeg aldri hadde vært særlig trygg på ham, så tenkte jeg: det er nå eller aldri. Jeg trenger hjelp, jeg har begynt på veien bort, jeg har noen tanker om hvordan jeg skal gjøre det. Men, jeg trenger noen å lene meg mot. Leverte et brev på forhånd, der jeg fortalte hvor håpløst det egentlig var. At jeg ikke hadde klart å ta eksamener på lenge, at jeg sov dårlig, hadde mareritt, var dødssliten og redd. Usikker på om jeg kunne åpne meg for ham, om jeg kunne stole på ham, men at jeg gjerne ville. Det var bare så utrolig vanskelig å slippe taket. Slippe han innpå.. Og at jeg trengte også praktisk hjelp - til å skrive rehabsøknad, så jeg kunne slippe å ha eksamener hengende over meg midt oppi dette. At jeg trengte medisiner som hjalp meg å sove. At jeg trengte at han gikk sakte fram - SAMMEN med meg.

Hva skjedde? Han ble forbanna.. Skikkelig forbanna.. Skal ikke gjengi alt, men han kalte problemene med studier og søvn for bagateller og tullprat. Ba meg slutte og finne meg en jobb, kassa på Rimi f.eks., hvis det virkelig var sånn at jeg ikke klarte å studere. Dette gadd han ikke kaste bort tid på engang. Kalte meg løgner fordi jeg ikke hadde fortalt han alt om hvor alvorlig overgrepene var. HVIS det var overgrep.. Det kunne jo like gjerne være meg selv som drev med selvskading, at jeg bare ikke hadde moral nok til å stå for egne handlinger..

Jeg satt med flashback og var livredd det meste av timen. Men, jeg klarte ikke å gå. Og jeg tror ikke han merket det engang. Stilte bare et konkret krav om hva han ville jeg skulle gjøre (få en jeg var fortrolig med til å ringe og konfrontere det han kalte den "angivelige overgriperen"). Gjorde jeg ikke det, kom han til å kontakte overgriperens arbeidsgiver og be han sjekke om det jeg sa var sant. Ikke ett ord, ett spørsmål, om jeg hadde en annen løsning.. Hvordan jeg følte det, hva jeg hadde behov for.. Sånn gjør vi det, og nekter du, så beviser du at du lyver.

Timen var over.. Jeg gikk ut derfra.. Husker ikke hvordan jeg kom meg hjem engang.. Og ble sittende i dusjen med angstanfall i flere timer.. Har aldri følt meg så jævlig.. Og det på et tidspunkt da jeg følte at jeg hadde gjort fremskritt, jeg hadde begynt å snu, jeg hadde vært mer åpen og ærlig mot han enn noen gang før.. Og så klikker han totalt..

Fikk etter hvert summet meg litt.. Snakket med folk jeg stoler på, andre fagfolk som kan det med overgrep og hvordan komme seg ut.. Og fikk backing på at min løsning var mye mer hensiktsmessig, selv om det kanskje ville ta litt lenger tid enn det psykologens løsning ville gjøre.

Jeg fikk navnet på en ny, privatpraktiserende terapeut - anbefalt av Dixi, og time hos henne allerede noen dager etter jeg ringte. Vi var match med en gang! Etter hvert har jeg hatt samtale med bistandsadvokat, selv om jeg har byttet til en annen fordi det ikke fungerte helt mellom oss. Jeg vet at jeg får flytte på en midlertidig, hemmelig adresse når jeg kommer tilbake i januar, etter å ha hatt juleferie. Flytter rett inn på ny adresse, uten å dra via den "gamle".. Og har støtte fra både venner og fagfolk.

Jeg ga beskjed for noen uker siden, til kontordamen, om at jeg ikke ønsket å fortsette i terapi hos min (nå) ekspsykolog. Jeg ville avslutte kontakten med øyeblikkelig virkning, og jeg hadde begynt hos en ny, privat terapeut. Hun skulle gi beskjed.. Godt og vel en uke etterpå får jeg brev fra ekspsykologen. Han har sendt brev til overgriperens arbeidsgiver og bedt om at han blir konfrontert med mine påstander. I kopien jeg har fått skriver at han har mitt samtykke til å sende brevet (noe han ikke har), og opplyser om at han er i tvil om jeg lyver heller ikke, oppgir mitt mobilnummer, personnummer, adresse og mitt nye navn (som jeg har byttet til for ikke så lenge siden, med tanke på å være "anonym" ved et evt brudd). Han sier også hvor og hva jeg studerer, og nevner ulike diagnoser jeg KAN ha ut fra om påstandene mine blir bekreftet eller avkreftet.. Sender samtidig med et eget brev til meg, hvor han viser til at brevet sendes ut fra en avtale vi har (NOT!!!), at han kan være behjelpelig med rehabsøknad og medisiner (det avviste han jo som bagateller) og at jeg er velkommen tilbake til å fortsette terapien hos han..

Rett i kjelleren i flere dager etterpå.. Er livredd for at HAN skal finne ut at jeg har sladret før jeg får gjort en del nødvendige ting for å beskytte meg og alle planene mine om å bryte ut virker håpløse.. Og lurer litt på om psykologen trenger en reality check.. Tror han virkelig at jeg overhodet kan tenke meg å fortsette hos han?!? Drøyt.. Og, jeg mener han bryter taushetsplikten - i beste fall.. I verste fall setter han meg også i fare ved å be om en konfrontasjon før han vet om jeg er i sikkerhet for evt reaksjoner.. Dette får advokaten se på, tenker jeg, når det verste sjokket og nedturen er litt på avstand..

Det er skummelt å tenke på at dette skal ta slutt. Ikke bare fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli, om det vil fungere sånn som vi håper. Men også fordi jeg ikke vet hvordan jeg selv vil reagere. Å leve med overgrep har vært "normalt" for meg, i så mange år.. Hva skal jeg gjøre når det evt tar slutt? Hvordan lever man, i stedet for å overleve? Jeg vet ikke..

Men, jeg VET at kommer jeg meg ikke ut snart, så tar det enten livet av meg... Eller så knekker jeg totalt, rent psykisk, og kommer aldri opp igjen..

Det blir kaos.. Helt garantert.. Fordi så mye, så store ting, endres så fort..

Det blir vanskelig å holde fast ved det når tvilen og redselen melder seg.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal gjøre når alle følelsene, tankene, reaksjonene som jeg har måttet skyve unna så mange år for i det hele tatt å kunne overleve, plutselig får plass og begynner å boble opp til overflaten.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal fylle tomrommet med, av positive ting. Fordi dette, hvor sykt det enn virker, har vært en form for avhengighet. Jeg har fått negativ bekreftelse, opplevd destruktive ting, og sett utenfra burde jeg løpt for livet for lengst. Men jeg har vært avhengig, delvis fordi det har bekreftet mitt negative selvbilde. Utfordringen blir å erstatte det negative med noe positivt, i stedet for en ny avhengighet.

Jeg er livredd.

Jeg er redd for livet. For hva HAN kan finne på å gjøre når jeg setter grenser og sier stopp.

Jeg er redd for livet. Jeg kan bare å overleve, å alltid ha smerte tilstede som må takles, undertrykkes, ignoreres. Jeg kan det med å være til for å bli brukt - misbrukt.

Hva vil det si å leve - hvordan gjør jeg det?

Men.. Jeg må.. Livet må få en sjanse.. Det har det ikke nå..

Sleepless

Jeg har egentlig ikke noe fornuftig å si.. Og hvis jeg prøver meg på et lengre innlegg nå, så blir det bare en masse surretanker som ikke ender noe sted..

Jeg er bare så trøtt.. I dobbel forstand.. Jeg får ikke sove.. Og det gjør meg sliten og motløs..

Det er så mye jeg skulle, kunne, burde ha gjort.. Og så klarer jeg ikke..

Fikk en sånn fellesmail fra skolen i dag.. Med påminning om at eksamen nærmer seg.. Og jeg som faktisk digget eksamen før (ja, jeg mener det seriøst.. Og, ja, jeg vet jeg er rar som syntes eksamen var det beste med hele semesteret - når jeg følte meg noenlunde forberedt, vel å merke..).. Anyway.. Da jeg leste mailen i dag, så hadde jeg bare lyst å krype under dyna og grine.. For de fleste pensumbøkene står og samler støv i bokhylla.. Ja, jeg vet jeg burde lest dem, og at jeg begynner å få veldig dårlig tid.. Men jeg er fortsatt ikke kommet lenger enn til første kapittel i den ene boka.. Jeg har lest gjennom det 20 ganger.. Jeg husker ikke overskriftene engang..

Jeg er så lei av meg selv!!

Og så sykt sliten, selv om det ikke alltid vises så godt utenpå.. Det er ikke andres ting som gjør meg sliten, det er meg selv.. At jeg ikke klarer å styre meg selv i riktig retning.. At jeg ikke klarer å gjøre meg forstått.. At ikke de som skulle hjelpe meg skjønner at jeg egentlig står foran dem og skriker om hjelp - men at stemmen ikke bærer..

Kunne jeg bare få sove normalt, helt uten hjelp av kjemikalier (som jeg uansett snart er tom for og ikke får påfyll av), én eneste natt? Så jeg i det minste kunne huske hvordan det var, og tro på at det er mulig igjen?