Just another night..

... without sleep.

Jeg venter fortsatt på Jon Blund..

Har noen medisiner som hjelper litt på søvnen, men det er håpløst å finne ut når de slår inn og i hvilken grad. De skal tas 1-2 timer før sengetid står det, og jeg har tatt dem så tidlig som kl.18 for å se om de kunne kicke inn til "normal sengetid", men nei.. Ofte sovner jeg MED dagslyset. Det vil si.. Når byen begynner å våkne til liv, trafikken kommer i gang igjen, "normale" folk snart gjør seg klar til en ny arbeidsdag.. DA sovner jeg. Morsomt når det å komme seg opp kl. 12, for å rekke en avtale kl.14, blir et himla prosjekt. Altså.. Når det er tungt å stå opp kl.12, da har jeg seriøst et problem..

Savner de "gamle" sovemedisinene mine. Ja, jeg vet at den ene av tablettene som var med i blandingen kan være litt avhengighetsskapende, men HALLO - det er en innsovningstablett!! Jeg har aldri hatt lett for å bli hekta på noe som helst egentlig (hvis man ser bort fra destruktive relasjoner, og sf i sin tid).. Den gangen jeg var innlagt på psykiatrisk, i min ungdom (jøss - er det virkelig over 10 år siden?) så fikk jeg prøve så ymse. Gikk på noen medisiner en god stund, som man normalt ble veldig avhengig av. Jeg sluttet på 3 dager, ingen abstinenser - ingen problemer. Ja, jeg skjønner at leger skal være forsiktige og at det er mange som sliter med avhengighet.

Men, jeg er faktisk AVHENGIG av søvn for å kunne fungere sånn noenlunde. Særlig nå, når alt står på hodet og jeg trenger alt det overskuddet jeg kan mobilisere. Kan jeg ikke vær så snill å få slippe angst, søvnløshet, uro.. Bare for noen få, veldig viktige uker?

Ellers.. Hva har jeg fått gjort i natt? Sendt en laaang nattlig mail til studieveileder med en forklaring om at jeg ikke har fått tatt fagene mine denne høsten pga sykdom/personlige grunner. Sagt litt om hva de personlige grunnene er, uten å gå så veldig i detaljer, forklart at jeg trolig (forhåpentligvis) snart kan legge fram legeattest på fraværet.

Sagt noe om hva som venter meg etter nyttår, at jeg kanskje må være fysisk (og til dels psykisk) fraværende en periode, at jeg håper å komme i mål med i alle fall noen av fagene, eller i det minste stille mer nullstilt og klar igjen til høsten. Men, at mens brikkene blir lagt litt mer på plass, så er jeg avhengig av Lånekassa, at NAV kanskje (igjen forhåpentligvis) kommer på banen etter hvert. At det kanskje blir snakk om permisjon/rehab mens jeg kommer meg litt mer stødig på beina igjen. Enn så lenge må jeg likevel registrere nok fag for våren til at jeg får penger fra Lånekassa. Noe må man ha å leve av.

Og så krysser jeg fingrene for at veilederen er så forståelsesfull og real som han har virket som når jeg har møtt han før. At han ikke setter seg på bakbeina og sier at nei, du får komme tilbake når du faktisk får gjort det du skal - nå holder det med nytteløse forsøk. Han MÅ si ja, for nå orker jeg ikke mer krøll, mer som må fikses..

Utover det.. Så har jeg brukt mye av dagen (og natta) til kaostanker, flashback, gråteanfall, angstanfall jeg ikke får helt kontroll på.. Sånne koslige ting..

Og grue meg til timen hos den nye terapeuten i morgen (eeehhh.. eller.. i dag.. heldigvis ikke før utpå ettermiddagen).. Hun har brevene fra ekspsykologen, jeg sendte kopi sammen med et kjempelangt og veldig utleverende forklaringsbrev med "min versjon". Og jeg aner ikke hva hun tenker.. Jeg er livredd for å bryte sammen inne på kontoret hennes, noe jeg jo gjør med (u)jevne mellomrom når jeg er sammen med folk eller alene ellers om dagene.. Og jeg burde egentlig tatt opp både spørsmålet om rehab og medisiner. Men, jeg har nettopp begynt hos henne, hun har brev som sier så mye (eller lite) om meg at hun kan bli rimelig skeptisk.. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal spørre.. Eller om jeg takler det om hun sier nei.. Gruer jeg meg? Nja.. Ja.. Jo.. Men jeg er ikke redd for at hun skal klikke, som med ekspsykologen.. Jeg er mer redd for å bli avvist, at jeg skal miste henne. Hos ekspsykologen var jeg mer redd for fordømmelsen, for sinne eller frustrasjon, og til slutt - for at jeg ikke skulle få slutte, at jeg ikke skulle få lov til å gå..

Så.. Ja.. Jeg gruer meg.. Men, på en positiv måte, om man kan kalle det det.. Jeg gruer meg fordi jeg har begynt å føle meg trygg og er redd for å miste den tryggheten.. Ikke fordi jeg er redd for psykologen i seg selv..

Er det mulig å få noe begripelig ut av det jeg prøver å skrive en tidlig morgentime, mens jeg glir inn og ut av flashback?

Til de som evt har lest helt hit.. Beklager.. Jeg skriver visst litt uten mål og mening.. Skal prøve å komme sterkere tilbake..