Still alive..

.. but deadly tired..

Sovnet en gang mellom 7 og 8 i dag. Ga opp og sto opp igjen i 12-tida. Bare mareritt og panikk.. Noen ganger er det nesten bedre å være våken og trøtt enn å sove.

Timen hos terapeuten gikk egentlig over all forventning. Hun hadde ikke fått kopien av brevet til ekspsykologen enda, det går vel tregt hos posten nå før jul, så jeg gruet meg egentlig litt til ingen nytte. Jeg sa bare kort hva det dreide seg om.. Hun kritiserte han ikke så mye direkte, men virket ganske sjokkert. Jeg sa jeg kunne ta det med på neste time så hun kunne få lese ordrett. Hun trengte det ikke sa hun, men hvis det føltes riktig og viktig for meg så tok hun gjerne imot. Og, ja, NÅ gjør det det.

Det viktigste var likevel at hun sa at hun ikke endret oppfatning selv om han hadde spekulert i ulike diagnoser og om jeg snakket sant eller ikke. Tanken om at jeg løy hadde ikke slått henne engang, og hun forholdt seg til at dette var min realitet, mitt liv. Det eneste som, pr i dag kunne få henne til å endre oppfatning, var om jeg selv sa noe annet. Gjorde jeg det, så var det også greit, men hun hadde møtt såpass mange med overgrepserfaringer at hun var sikker på at magefølelsen hennes stemte. Jeg fortalte sannheten.

Vet ikke om hun skjønte hvor mye det betydde.

Vi snakket om mye annet også (bl.a. om søvnproblemene), men foreløpig mer om hvordan de arter seg og hvordan det føles. Så får vi se om vi får diskutert både spørsmålet om rehab og andre ting etter hvert.

Jeg er så sliten i hodet nå, at jeg klarer ikke skrive så mye mer. Men, skal komme tilbake til det etter hvert..

Men, en foreløpig konklusjon.. Forskjellen mellom min nåværende terapeut og "eksen" er (for å bruke en klisjé) som forskjellen mellom himmel og helvete.. Det er faktisk ikke langt fra sannheten. Ja, timene nå er også vonde, vanskelige og slitsomme, men jeg føler meg trygg. De ekstra kronene jeg må betale av egen lomme i forhold til DPS er vel verdt det. Det eneste jeg angrer er: Hvorfor søren gjorde jeg ikke dette før?!? Begynte hos en som bygger meg opp i stedet for en som fikk meg til å føle meg ødelagt og råtten etter hver time?

Jaja, bedre sent enn aldri.. Er det ikke det det heter?

Just another night..

... without sleep.

Jeg venter fortsatt på Jon Blund..

Har noen medisiner som hjelper litt på søvnen, men det er håpløst å finne ut når de slår inn og i hvilken grad. De skal tas 1-2 timer før sengetid står det, og jeg har tatt dem så tidlig som kl.18 for å se om de kunne kicke inn til "normal sengetid", men nei.. Ofte sovner jeg MED dagslyset. Det vil si.. Når byen begynner å våkne til liv, trafikken kommer i gang igjen, "normale" folk snart gjør seg klar til en ny arbeidsdag.. DA sovner jeg. Morsomt når det å komme seg opp kl. 12, for å rekke en avtale kl.14, blir et himla prosjekt. Altså.. Når det er tungt å stå opp kl.12, da har jeg seriøst et problem..

Savner de "gamle" sovemedisinene mine. Ja, jeg vet at den ene av tablettene som var med i blandingen kan være litt avhengighetsskapende, men HALLO - det er en innsovningstablett!! Jeg har aldri hatt lett for å bli hekta på noe som helst egentlig (hvis man ser bort fra destruktive relasjoner, og sf i sin tid).. Den gangen jeg var innlagt på psykiatrisk, i min ungdom (jøss - er det virkelig over 10 år siden?) så fikk jeg prøve så ymse. Gikk på noen medisiner en god stund, som man normalt ble veldig avhengig av. Jeg sluttet på 3 dager, ingen abstinenser - ingen problemer. Ja, jeg skjønner at leger skal være forsiktige og at det er mange som sliter med avhengighet.

Men, jeg er faktisk AVHENGIG av søvn for å kunne fungere sånn noenlunde. Særlig nå, når alt står på hodet og jeg trenger alt det overskuddet jeg kan mobilisere. Kan jeg ikke vær så snill å få slippe angst, søvnløshet, uro.. Bare for noen få, veldig viktige uker?

Ellers.. Hva har jeg fått gjort i natt? Sendt en laaang nattlig mail til studieveileder med en forklaring om at jeg ikke har fått tatt fagene mine denne høsten pga sykdom/personlige grunner. Sagt litt om hva de personlige grunnene er, uten å gå så veldig i detaljer, forklart at jeg trolig (forhåpentligvis) snart kan legge fram legeattest på fraværet.

Sagt noe om hva som venter meg etter nyttår, at jeg kanskje må være fysisk (og til dels psykisk) fraværende en periode, at jeg håper å komme i mål med i alle fall noen av fagene, eller i det minste stille mer nullstilt og klar igjen til høsten. Men, at mens brikkene blir lagt litt mer på plass, så er jeg avhengig av Lånekassa, at NAV kanskje (igjen forhåpentligvis) kommer på banen etter hvert. At det kanskje blir snakk om permisjon/rehab mens jeg kommer meg litt mer stødig på beina igjen. Enn så lenge må jeg likevel registrere nok fag for våren til at jeg får penger fra Lånekassa. Noe må man ha å leve av.

Og så krysser jeg fingrene for at veilederen er så forståelsesfull og real som han har virket som når jeg har møtt han før. At han ikke setter seg på bakbeina og sier at nei, du får komme tilbake når du faktisk får gjort det du skal - nå holder det med nytteløse forsøk. Han MÅ si ja, for nå orker jeg ikke mer krøll, mer som må fikses..

Utover det.. Så har jeg brukt mye av dagen (og natta) til kaostanker, flashback, gråteanfall, angstanfall jeg ikke får helt kontroll på.. Sånne koslige ting..

Og grue meg til timen hos den nye terapeuten i morgen (eeehhh.. eller.. i dag.. heldigvis ikke før utpå ettermiddagen).. Hun har brevene fra ekspsykologen, jeg sendte kopi sammen med et kjempelangt og veldig utleverende forklaringsbrev med "min versjon". Og jeg aner ikke hva hun tenker.. Jeg er livredd for å bryte sammen inne på kontoret hennes, noe jeg jo gjør med (u)jevne mellomrom når jeg er sammen med folk eller alene ellers om dagene.. Og jeg burde egentlig tatt opp både spørsmålet om rehab og medisiner. Men, jeg har nettopp begynt hos henne, hun har brev som sier så mye (eller lite) om meg at hun kan bli rimelig skeptisk.. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal spørre.. Eller om jeg takler det om hun sier nei.. Gruer jeg meg? Nja.. Ja.. Jo.. Men jeg er ikke redd for at hun skal klikke, som med ekspsykologen.. Jeg er mer redd for å bli avvist, at jeg skal miste henne. Hos ekspsykologen var jeg mer redd for fordømmelsen, for sinne eller frustrasjon, og til slutt - for at jeg ikke skulle få slutte, at jeg ikke skulle få lov til å gå..

Så.. Ja.. Jeg gruer meg.. Men, på en positiv måte, om man kan kalle det det.. Jeg gruer meg fordi jeg har begynt å føle meg trygg og er redd for å miste den tryggheten.. Ikke fordi jeg er redd for psykologen i seg selv..

Er det mulig å få noe begripelig ut av det jeg prøver å skrive en tidlig morgentime, mens jeg glir inn og ut av flashback?

Til de som evt har lest helt hit.. Beklager.. Jeg skriver visst litt uten mål og mening.. Skal prøve å komme sterkere tilbake..

Ups & downs

Kom meg på årets siste jobbmøte. Er egentlig, formelt sett, sykemeldt fra jobben noen dager til - så er det juleferie. Men hadde litt behov for å treffe folk igjen. Bare snakke om "normale" ting. Og det gikk. Noen timer i alle fall.

Føltes kjempegodt, selv om jeg var kjempesliten og slet med å holde fokus og konsentrasjon. Falt ut litt i samtalen til tider.. Men.. Godt å se at jeg fortsatt kan fungere (tilsynelatende) normalt.

Og så kommer jeg hjem, pusler litt med noen småting.. Setter meg ned.. Og tårene bare renner. Jeg vet ikke hvorfor, men klarer ikke å stoppe det. Alt føles litt dritt..

Jeg skulle hatt eksamen i dag. Alle de andre snakker om sine eksamener, hvor godt det er å være ferdig og nærme seg slutten. Jeg aner ikke engang hva jeg gjør etter jul. Jeg vet jeg må melde meg opp i fag på nytt siden jeg trenger pengene fra Lånekassa, men mange av fagene på våren forutsetter at jeg har tatt tilsvarende fag på høsten. Ekspsykologen lo meg jo nesten opp i ansiktet så fort jeg nevnte rehab. Og jeg har ikke fått til å nevne spørsmålet om rehab for min nye terapeut enda.

Vet bare ikke om jeg klarer å snakke med studieveileder om fag igjen. Han ser jo at jeg ikke har fått gjort noe på flere år.. Ser at jeg bare mislykkes.

Har sendt brev til legen og bedt om sykmelding for semesteret generelt og for eksamensdatoene. Så de kan se at jeg ikke bare er en som er lat eller noe. Men, ikke hørt noe enda, og jeg orker ikke ringe. Klarer jo nesten ikke å la være å grine når jeg snakker med noen på telefon engang. Merker i alle fall at stemmen blir tykk og grøtete..

Sliten. Og jeg har ikke tid til det nå..

Ny retning?

Det er visst gått over 1 måned siden sist jeg fikk skrevet noe her. Jeg er fortsatt i live, selv om det ikke alltid føles sånn..

Det har skjedd så mye og er så mye som rører seg i hodet at jeg sliter med å holde oversikten. Enda verre er det å få skrevet noe. Så, til alle det måtte gjelde: Beklager at jeg har virket så fraværende, beklager at jeg har vært sløv til å legge igjen kommentarer, sende meldinger, spørre hvordan det går.. Rett og slett - beklager at jeg har vært så dårlig til å vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg.. Det er bare at tiltaket har ikke vært der..

Hva betyr overskriften? Jeg er ikke helt sikker selv.. Jeg møtte veggen. Kom til et punkt hvor jeg kjente at jeg klarte ikke mer. Orket ikke flere overgrep, flere legeundersøkelser, sykehusinnleggelser, armbrudd, hjernerystelser, kuttskader, være redd, ha vondt, bli tatt på, vurdert, undersøkt, prøve å ta meg sammen.. Skamme meg..

For første gang på så lenge som jeg kan huske rømte jeg. Snakket meg ut av det, sa jeg skulle hente noe, og stakk av midt i en overgrepssituasjon. Sendte sms til en venninne, som nærmest tvang meg til å komme hjem til henne. Jeg var, i hodet mitt og i redselen min, på vei tilbake til overgriperen. Var overbevist om at nå hadde jeg ødelagt alt.

Hun hjalp meg gjennom den verste angsten, gjennom natten.. Jeg husker ikke så mye, annet enn at jeg var redd. Alt var kaos. Jeg hadde forlatt det jeg var "best" til.. Være tilgjengelig for andre. Bli tråkka på. La meg ødelegge. Jeg forlot det "trygge" og tok et skritt mot det ukjente. Et viktig og riktig skritt. Men like fullt skremmende. Hva nå?

Jeg søkte støtte hos psykologen min. Selv om jeg aldri hadde vært særlig trygg på ham, så tenkte jeg: det er nå eller aldri. Jeg trenger hjelp, jeg har begynt på veien bort, jeg har noen tanker om hvordan jeg skal gjøre det. Men, jeg trenger noen å lene meg mot. Leverte et brev på forhånd, der jeg fortalte hvor håpløst det egentlig var. At jeg ikke hadde klart å ta eksamener på lenge, at jeg sov dårlig, hadde mareritt, var dødssliten og redd. Usikker på om jeg kunne åpne meg for ham, om jeg kunne stole på ham, men at jeg gjerne ville. Det var bare så utrolig vanskelig å slippe taket. Slippe han innpå.. Og at jeg trengte også praktisk hjelp - til å skrive rehabsøknad, så jeg kunne slippe å ha eksamener hengende over meg midt oppi dette. At jeg trengte medisiner som hjalp meg å sove. At jeg trengte at han gikk sakte fram - SAMMEN med meg.

Hva skjedde? Han ble forbanna.. Skikkelig forbanna.. Skal ikke gjengi alt, men han kalte problemene med studier og søvn for bagateller og tullprat. Ba meg slutte og finne meg en jobb, kassa på Rimi f.eks., hvis det virkelig var sånn at jeg ikke klarte å studere. Dette gadd han ikke kaste bort tid på engang. Kalte meg løgner fordi jeg ikke hadde fortalt han alt om hvor alvorlig overgrepene var. HVIS det var overgrep.. Det kunne jo like gjerne være meg selv som drev med selvskading, at jeg bare ikke hadde moral nok til å stå for egne handlinger..

Jeg satt med flashback og var livredd det meste av timen. Men, jeg klarte ikke å gå. Og jeg tror ikke han merket det engang. Stilte bare et konkret krav om hva han ville jeg skulle gjøre (få en jeg var fortrolig med til å ringe og konfrontere det han kalte den "angivelige overgriperen"). Gjorde jeg ikke det, kom han til å kontakte overgriperens arbeidsgiver og be han sjekke om det jeg sa var sant. Ikke ett ord, ett spørsmål, om jeg hadde en annen løsning.. Hvordan jeg følte det, hva jeg hadde behov for.. Sånn gjør vi det, og nekter du, så beviser du at du lyver.

Timen var over.. Jeg gikk ut derfra.. Husker ikke hvordan jeg kom meg hjem engang.. Og ble sittende i dusjen med angstanfall i flere timer.. Har aldri følt meg så jævlig.. Og det på et tidspunkt da jeg følte at jeg hadde gjort fremskritt, jeg hadde begynt å snu, jeg hadde vært mer åpen og ærlig mot han enn noen gang før.. Og så klikker han totalt..

Fikk etter hvert summet meg litt.. Snakket med folk jeg stoler på, andre fagfolk som kan det med overgrep og hvordan komme seg ut.. Og fikk backing på at min løsning var mye mer hensiktsmessig, selv om det kanskje ville ta litt lenger tid enn det psykologens løsning ville gjøre.

Jeg fikk navnet på en ny, privatpraktiserende terapeut - anbefalt av Dixi, og time hos henne allerede noen dager etter jeg ringte. Vi var match med en gang! Etter hvert har jeg hatt samtale med bistandsadvokat, selv om jeg har byttet til en annen fordi det ikke fungerte helt mellom oss. Jeg vet at jeg får flytte på en midlertidig, hemmelig adresse når jeg kommer tilbake i januar, etter å ha hatt juleferie. Flytter rett inn på ny adresse, uten å dra via den "gamle".. Og har støtte fra både venner og fagfolk.

Jeg ga beskjed for noen uker siden, til kontordamen, om at jeg ikke ønsket å fortsette i terapi hos min (nå) ekspsykolog. Jeg ville avslutte kontakten med øyeblikkelig virkning, og jeg hadde begynt hos en ny, privat terapeut. Hun skulle gi beskjed.. Godt og vel en uke etterpå får jeg brev fra ekspsykologen. Han har sendt brev til overgriperens arbeidsgiver og bedt om at han blir konfrontert med mine påstander. I kopien jeg har fått skriver at han har mitt samtykke til å sende brevet (noe han ikke har), og opplyser om at han er i tvil om jeg lyver heller ikke, oppgir mitt mobilnummer, personnummer, adresse og mitt nye navn (som jeg har byttet til for ikke så lenge siden, med tanke på å være "anonym" ved et evt brudd). Han sier også hvor og hva jeg studerer, og nevner ulike diagnoser jeg KAN ha ut fra om påstandene mine blir bekreftet eller avkreftet.. Sender samtidig med et eget brev til meg, hvor han viser til at brevet sendes ut fra en avtale vi har (NOT!!!), at han kan være behjelpelig med rehabsøknad og medisiner (det avviste han jo som bagateller) og at jeg er velkommen tilbake til å fortsette terapien hos han..

Rett i kjelleren i flere dager etterpå.. Er livredd for at HAN skal finne ut at jeg har sladret før jeg får gjort en del nødvendige ting for å beskytte meg og alle planene mine om å bryte ut virker håpløse.. Og lurer litt på om psykologen trenger en reality check.. Tror han virkelig at jeg overhodet kan tenke meg å fortsette hos han?!? Drøyt.. Og, jeg mener han bryter taushetsplikten - i beste fall.. I verste fall setter han meg også i fare ved å be om en konfrontasjon før han vet om jeg er i sikkerhet for evt reaksjoner.. Dette får advokaten se på, tenker jeg, når det verste sjokket og nedturen er litt på avstand..

Det er skummelt å tenke på at dette skal ta slutt. Ikke bare fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli, om det vil fungere sånn som vi håper. Men også fordi jeg ikke vet hvordan jeg selv vil reagere. Å leve med overgrep har vært "normalt" for meg, i så mange år.. Hva skal jeg gjøre når det evt tar slutt? Hvordan lever man, i stedet for å overleve? Jeg vet ikke..

Men, jeg VET at kommer jeg meg ikke ut snart, så tar det enten livet av meg... Eller så knekker jeg totalt, rent psykisk, og kommer aldri opp igjen..

Det blir kaos.. Helt garantert.. Fordi så mye, så store ting, endres så fort..

Det blir vanskelig å holde fast ved det når tvilen og redselen melder seg.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal gjøre når alle følelsene, tankene, reaksjonene som jeg har måttet skyve unna så mange år for i det hele tatt å kunne overleve, plutselig får plass og begynner å boble opp til overflaten.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal fylle tomrommet med, av positive ting. Fordi dette, hvor sykt det enn virker, har vært en form for avhengighet. Jeg har fått negativ bekreftelse, opplevd destruktive ting, og sett utenfra burde jeg løpt for livet for lengst. Men jeg har vært avhengig, delvis fordi det har bekreftet mitt negative selvbilde. Utfordringen blir å erstatte det negative med noe positivt, i stedet for en ny avhengighet.

Jeg er livredd.

Jeg er redd for livet. For hva HAN kan finne på å gjøre når jeg setter grenser og sier stopp.

Jeg er redd for livet. Jeg kan bare å overleve, å alltid ha smerte tilstede som må takles, undertrykkes, ignoreres. Jeg kan det med å være til for å bli brukt - misbrukt.

Hva vil det si å leve - hvordan gjør jeg det?

Men.. Jeg må.. Livet må få en sjanse.. Det har det ikke nå..

Sleepless

Jeg har egentlig ikke noe fornuftig å si.. Og hvis jeg prøver meg på et lengre innlegg nå, så blir det bare en masse surretanker som ikke ender noe sted..

Jeg er bare så trøtt.. I dobbel forstand.. Jeg får ikke sove.. Og det gjør meg sliten og motløs..

Det er så mye jeg skulle, kunne, burde ha gjort.. Og så klarer jeg ikke..

Fikk en sånn fellesmail fra skolen i dag.. Med påminning om at eksamen nærmer seg.. Og jeg som faktisk digget eksamen før (ja, jeg mener det seriøst.. Og, ja, jeg vet jeg er rar som syntes eksamen var det beste med hele semesteret - når jeg følte meg noenlunde forberedt, vel å merke..).. Anyway.. Da jeg leste mailen i dag, så hadde jeg bare lyst å krype under dyna og grine.. For de fleste pensumbøkene står og samler støv i bokhylla.. Ja, jeg vet jeg burde lest dem, og at jeg begynner å få veldig dårlig tid.. Men jeg er fortsatt ikke kommet lenger enn til første kapittel i den ene boka.. Jeg har lest gjennom det 20 ganger.. Jeg husker ikke overskriftene engang..

Jeg er så lei av meg selv!!

Og så sykt sliten, selv om det ikke alltid vises så godt utenpå.. Det er ikke andres ting som gjør meg sliten, det er meg selv.. At jeg ikke klarer å styre meg selv i riktig retning.. At jeg ikke klarer å gjøre meg forstått.. At ikke de som skulle hjelpe meg skjønner at jeg egentlig står foran dem og skriker om hjelp - men at stemmen ikke bærer..

Kunne jeg bare få sove normalt, helt uten hjelp av kjemikalier (som jeg uansett snart er tom for og ikke får påfyll av), én eneste natt? Så jeg i det minste kunne huske hvordan det var, og tro på at det er mulig igjen?

Skygger...

Jeg får ikke sove.. Den siste tiden har vært ekstrem.. I perioder har det skjedd ting.. Vonde ting.. Nesten hver dag.. Enkelte dager opptil flere ganger.. Eller i flere timer..

Og jeg er sliten.. Skyggene vokser seg bare større.. Mens jeg ikke får sove.. Jeg hadde endelig funnet en kombinasjon av medisiner som klarte å slå meg ut.. De gangene jeg var så sliten og trøtt at jeg visste jeg bare måtte ta dem.. Selv om jeg ikke ville.. Det var godt å ha dem, nesten livsnødvendig.. Ikke fordi jeg alltid tok dem, snarere tvert imot.. Men det å vite at hvis det ble for ille, for lenge, uten søvn, så hadde jeg en mulighet..

Og nå nylig, samme dag som jeg kom ut fra sykehuset for andre gang på 1 uke, så hadde jeg time hos fastlegen. Hadde endelig samlet meg opp nok mot, gått nok runder med meg selv, til å skjønne at det fungerer ikke å studere sånn som jeg har det nå. Jeg har prøvd i flere år. Begynt på nye semestre, meldt meg opp til eksamener, tenkt at DENNE GANGEN, denne gangen, SKAL jeg klare det.. Så går dagene, ukene, månedene.. Eksamenstiden kommer skummelt nær.. Ikke ett eneste ord fra pensumlitteraturen har festet seg.. Jeg kan lese en side 20 ganger, og når jeg blar om så husker jeg ikke engang hva som sto i overskriften..

Uansett.. Denne dagen.. Jeg kom rett fra sykehuset.. Sydd innvendig.. Med armbrudd (som de ikke hadde oppdaget enda, men som gjorde minst like vondt for det), blåmerker, kutt.. Livredd og samtidig sliten og motløs.. Så ber jeg legen, som jeg har hatt et så godt forhold til.. Om hjelp.. Kan vi vurdere å søke om rehabiliteringspenger? Jeg klarer ikke studiene nå, jeg har nok med å konsentrere meg om å puste, om å overleve.. Tja.. Sier hun.. Du må jo prøve.. Du kan jo ikke bare gi opp.. Kanskje evt en deltidsrehab hadde vært bedre.. Skrive søknaden det må du gjøre selv - og spør psykologen om han kan skrive en erklæring. Hvis du legger ferdig utfylt søknad på kontoret mitt så skal jeg vurdere å skrive legeerklæring..

Jeg nevner at jeg fortsatt sliter med søvnen.. Hun vet at jeg har vært på sykehuset, og hun vet hvorfor. Det var hun som fikk meg inn på undersøkelse og operasjon uken før, og jeg har med notat fra sykehuset om den siste innleggelsen, de siste skadene.. Og hun virker nesten irritert. Sier at hun ikke vil skrive ut noe mer enn den første resepten jeg fikk på sovemedisiner. Fordi de er vanedannende. Men, siden det var litt krise så kunne jeg få resept på en medisin jeg hadde fått før. Som man ikke blir avhengig av. Jeg har sagt før at den ikke fungerer. Ikke alene i alle fall, den må kombineres med noe annet for å ha effekt. Men jeg orker ikke krangle, jeg tar imot resepten og går.

Kommer hjem.. Og gråten tar meg.. Jeg er så sliten og når jeg endelig våger å åpne meg. Si det som det er. Og be om hjelp. Så får jeg beskjed om å ta meg sammen. Prøve litt til. Det er jo det jeg har gjort hele tiden. Jeg klarer det ikke mer. Det er tomt for krefter, jeg har ikke noe mer å skjerpe meg med. Hvorfor er det ingen som skjønner det? Det er ingenting jeg heller vil enn å fungere normalt, gjøre det alle andre gjør, ta eksamener, være sosial, ta de riktige valgene, leve - ikke bare overleve..

Men.. Nettene er lange, mørke og vonde.. Og det forplanter seg til dagene også.. Skyggene bare vokser og fester grepet om meg.. Om livet mitt.. Og jeg har ikke krefter nok til å få gjort noe med det..

Kan den som driver og graver det sorte hullet mitt enda større være så snill og ta en liten pause?

What's up?

Hva er det som går av meg for tiden?

Var på en veldig hyggelig fest.. Drakk ikke altså.. Og plutselig kommer et akutt gråteanfall sigende.. Og jeg som aldri griner..

Rakk akkurat å trekke meg inn i et annet rom før det brast helt.. Var heldigvis bare en som så det tror jeg.. Hun kom etter meg og spurte hva det var.. Utrolig flaut.. Og så akkurat der da.. Hvorfor kunne det ikke skje når jeg f.eks. var alene hjemme? Hvis det først "måtte" komme?

Takk og pris at det var henne, når noen først måtte se det..

Men jeg føler meg enda mer naken og skitten nå..

Og jeg skjønner ikke helt hva som skjer.. Ja, de siste ukene har vært tøffe, det har vært lite søvn, mye har skjedd, jeg har vært og er tvers igjennom sliten.. Men sånn har det vært før også, uten at jeg har bikket over sånn.. Å grine er det siste jeg gjør.. Og særlig med andre folk til stede..

Hate this.. Skammer meg.. Føler meg enda mer skitten.. Stemmer ikke for meg at det er befriende å gråte..

help...

Lost in space...

Jeg gir opp meg selv.. Jeg er et mislykket prosjekt.. Uansett hva jeg prøver på så slår det feil.. Og nå har jeg gjort det igjen.. Sliten.. Lei.. Av meg selv og at jeg aldri lærer.. Skal det aldri ta slutt?

Det gjør så vondt.. Og jeg klarer ikke å stoppe det.. Samtidig som en stemme sier: Du er pill råtten.. Du får bare som fortjent.. Hvorfor gidder jeg å bruke krefter på å prøve engang?

Reiseklar.. og samtidig ikke..

I morgen skal jeg sette meg på flyet nordvestover.. Skal besøke prinsessa denne helga.. Og da blir det jo litt gamle kjente, venner, rådgiveren jeg hadde kontakt med før jeg droppet ut av et studieopplegg. Har sammenheng med studiet jeg går på nå, jeg var bare ikke klar til å fortsette med et slags ekstraprogram. Vanskelig å forklare hva det er uten å røpe hvor og hva jeg studerer.. Og jeg tar ikke sjansen på at han skal kunne finne denne bloggen og legge sammen 2 og 2.. Uansett ikke så viktig.. Men gruer meg litt til å møte kjentfolk.. Familie.. Håper de ikke skjønner noe.. At jeg klarer å være noenlunde "normal" denne uka jeg skal sosialisere på flere arenaer..

Det kjennes godt å komme seg bort litt.. Det har vært litt mye i det siste.. Så mye at jeg av og til føler at jeg har hatt nok med å konsentrere meg om å puste.. Jeg håper bare ikke at jeg får en smell når jeg slipper pusten noen dager.. Det passer så dårlig.. Så ekstra dårlig denne gangen..

Og jeg gleder meg til å se prinsessa mi igjen.. Men det er litt sårt og vondt også.. For det er så mye som har skjedd siden sist, så mye jeg ikke har fått være med på.. Og det gjør så vondt å reise fra henne igjen.. Jeg vet at jeg skulle konsentrere meg om det positive.. Men, det er som de sier i en sang: "every time we say goodbye, I die a little.."

Savner henne sånn...

Tom.. og litt panikk..

Hadde siste møte med en familie jeg har vært en slags støtteperson for en periode.. Fikk presentert den nye, og trakk meg forsiktig ut etter en times tid, så de fikk avtalt litt praktiske ting i fred og ro.. Jeg vet at det jeg gjorde, da jeg ba om at noen andre skulle ta over, var riktig overfor dem.. Fordi jeg er for sliten, jeg har fokus helt andre steder. Og de fortjener noen som er 100 %.. Men jeg får litt noia selv.. For plutselig er det noen hull i timeplanen min som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med..

Var hos en venninne i kveld.. Og det fyller jo litt av hullene.. Hadde det egentlig veldig hyggelig, vi satt og skravlet og var veldig sosiale.. I flere timer.. Sånn som "normale" folk gjør..

Så kommer jeg hjem.. Og kjenner meg totalt tom.. Råtten.. Med en hodepine som jeg ikke kan forklare hvordan kjennes ut.. Og "normale" personer ville jo følt seg bra og fått påfyll og overskudd på et vis.. Mens jeg.. når jeg kjenner ordentlig etter.. føler at jeg satt hele kvelden og var livredd for at nå ser hun bakom spillet mitt snart.. I kveld blir jeg avslørt.. Som den jeg virkelig er.. Tvers igjennom råtten og skitten..

Så klarte jeg å unngå det i dag.. Men kanskje ikke neste gang?

Jeg hater denne skrekken, denne gjennomsyrende angsten for at noen skal gjennomskue meg.. At jeg skal miste de få vennene jeg har igjen.. For om de så skulle vise seg å være dårlige venner hvis de ikke tåler "vrangsida" mi.. Så er det ikke så lett å tenke seg at man ikke har noen i det hele tatt..

Jeg takler ikke disse timeplan-hullene.. Det blir for mye tanker.. Kanskje det var en dum idé å prøve å ta det roligere? Kanskje jeg bare må prøve å holde hjulene konstant i gang.. Holde denne svarte, slukende, innvendig-oppspisende tomhetsfølelsen unna.. For den gjør så vondt.. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Eller hvor jeg skal gjøre av meg..

Tør jeg?

Jeg har begynt så vidt å kutte ned på antall oppdrag jeg tar på meg.. Fordi jeg er sliten og ser at jeg ikke klarer å følge det opp så godt som jeg gjerne vil.. Og noen av dem krever en type fokus som jeg ikke har akkurat nå..

Men, samtidig så skremmer det meg.. Fordi det føles som min verdi ligger i det jeg gjør.. Og hva skjer da når jeg gjør mindre enn før?

Jeg får i alle fall bedre tid sammen med en av de personene jeg liker minst - MEG.. Jeg er ikke noe hyggelig selskap.. Jeg er bare kaos-tanker og dårlige valg og en masse burde-skulle-kunne som jeg ikke får til..

Jeg vil være en annen.. Jeg vet ikke hvem.. Spiller egentlig ikke så stor rolle.. Bare jeg slapp å være meg..

Tør jeg egentlig å skru ned tempoet?

Jeg er redd...

... hva skjer den dagen folk ser hvem jeg egentlig er.. Hva skjer når de skjønner hvor tvers igjennom råtten jeg er? Hva når de endelig ser meg sånn som jeg ser meg selv?

Da har jeg ingen.. Da er jeg ingen..

The show must go on..

Jeg sliter...

og ikke så rent lite heller..

Jeg får ikke sove, jeg eier ikke konsentrasjon, studiene går rett til et visst sted, det er nye overgrep (jada, min egen feil fordi jeg ikke får gjort de riktige tingene, men det gjør like forbaska vondt likevel).. Ikke så ille som det har vært på det verste, men likevel.. Det gjør sabla vondt.. Når jeg bare er sprukne sår, innvendig og utvendig, og de hver dag rippes opp i på ny.. De sprenges åpne igjen.. Det aller verste er usikkerheten.. At jeg ikke kan planlegge.. Ikke kan vite noe.. Og at jeg ikke får samlet tankene mine nok til å skrive et "enkelt" blogginnlegg engang.. Det blir lenge mellom hver gang.. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å finne ord.. Jeg klarer ikke å sitte i ro lenge nok til at tankene får festet seg på papiret.. Eller pc'en i det minste.. Akkurat nå klarer jeg faktisk ikke rent fysisk å sitte i ro.. For det gjør for vondt å sitte lenge i gangen.. Så jeg står og skriver.. Ligger på magen.. Skifter stadig stilling..

Jeg tror ikke jeg er suicidal.. Selv om jeg noen ganger tenker at jeg vil hoppe av karusellen. At jeg nesten ber om, når han holder på, at kan du ikke bare drepe meg og bli ferdig med det.. At jeg ikke orker mer.. At denne dritten er det jeg fortjener.. Så klamrer jeg meg likevel fast..

Men jeg får ikke sove.. Og det gjør meg sprø.. Jeg er redd for å legge meg, får flashbacks og pusteproblemer og klebrige vonde hender overalt så snart jeg legger meg ned og lukker øynene.. Jeg er redd for søvnen.. Den gir meg mareritt og pusteproblemer og muskellåsninger og krampe i hele kroppen når jeg våkner.. Brått eller sakte.. Og jeg vil bare vekk fra alt.. Vekk fra meg selv..

Og dette skremmer meg.. Jeg har egentlig aldri vært der før.. Ikke så direkte.. At jeg sitter med barberblad eller kniv i hånden.. Mitt på svarteste natta.. Som oftest.. Eller midt på lyseste dagen.. Noen ganger.. Og kjenner en helt enorm dragning mot å skjære opp kroppen min.. Jeg vet ikke hvor den kommer fra.. Men jeg er tom for ideer.. Så kanskje det virker.. Kan det bli så mye verre enn det er? Bare et lite kutt, for å kjenne hvordan det er? Jeg har stoppet så langt.. Feiget ut.. Ikke klart å fullføre bevegelsen.. Men det blir verre for hver gang.. Verre for hver natt uten ordentlig søvn og hvile..

I morgen er det legetime.. Og jeg hater egentlig leger, det skremmer vettet av meg.. Jeg vet det ikke er farlig, stort sett, men jeg er redd likevel.. Men endelig fant jeg en lege jeg er trygg nok på til i alle fall å gå dit.. Og hun er så søt og hyggelig at det er vanskelig å si noe annet enn takk og jeg fikser det.. Men nå må hun snart skjønne at noen puslete allergimedisiner ikke er nok til at jeg får slappe av.. Nok til at jeg får sove.. Nok til at jeg klarer å leve, mer enn bare å overleve.. Jeg skjønner at man ikke vil gjøre folk avhengig.. Men jeg er redd for at alternativet her er verre.. Jeg drukner.. I meg selv.. Og jeg er for sliten til å gjøre noe med det.. Jeg går på høygir hele tiden, selv om kroppen er tvers igjennom sliten.. Jeg takler ikke stillheten, takler ikke å være i ro.. Og akkurat nå er det eneste jeg ber om å få sove en natt.. BARE EN NATT.. Er det for mye å be om?

Jeg sliter.. Jeg slites i fillebiter..

Gir Gud klemmer?

Jeg er kristen.. Tror jeg i alle fall.. Og jeg har vært, og er, av og på.. Men opp gjennom årene, med alt som har skjedd, så har jeg jo lurt på.. Hvor er Gud midt oppi alt dette?

Overskriften virker kanskje litt merkelig? Jeg skal prøve å forklare.. Dette er noe som har kvernet i hodet mitt en stund.. Og jeg har vel kanskje mer spørsmål enn svar..

Jeg er ofte uenig i måten Gud styrer skaperverket på. Og Gud ser ikke ut til å ta imot mine velmente råd, og forslag til forbedringer. Kanskje vet Han bedre enn meg, siden Han har bedre utsikt fra der Han er?

Noen ganger synes jeg at Han skulle ta oss i nakken og sette oss på plass. Det gjør Han ikke, selv om vi oppfordrer Han til det. Han har gitt oss en fri vilje, og samtidig ansvar for de valgene vi gjør - og ikke gjør. Vi skal på en måte lære å ordne opp litt selv, uten for mye detaljstyring ovenfra. Det virker ikke som vi er særlig lærenemme...

Det er ikke så lenge siden folk trodde at den som var stor, opphøyd, mektig og klok, helt sikkert måtte være en mann. Mange tror det fortsatt, at mannen er den naturlige leder, mens kvinnen skal nøye seg med å dilte etter. Jeg syns ikke menn som ledere har imponert særlig så langt. Kanskje har vi fått flere tekniske innretninger som skulle gjøre hverdagen enklere, kanskje har vi blitt rikere. Men, har vi blitt lykkeligere? Har verden blitt et bedre sted å være? Jeg er ikke så sikker. Og hvis Gud er mann, så er det kanskje heller ikke så rart om verden ser ut som den gjør..

Som kristen får jeg ofte høre at det forventes mer av meg enn av andre. At jeg skal være snill, tålmodig, positiv.. Ja, nesten på grensen til det selvutslettende. Og det siste syns jeg i grunnen jeg har klart ganske bra.. Jeg er ikke noe flink til å kreve min plass.. Og i det med å være positiv forventes det også at jeg skal være litt på "Halleluja-nivået". Uansett hva som skjer så skal jeg være positiv og se eller tenke at det er en mening med alt..

Men, jeg tenker.. Kan ikke også klagesangene vitne om en kjærlighet og en tiltro til Gud? Og forsåvidt også til andre mennesker? Når jeg viser meg med vrangsida ut, så er det ofte til de jeg stoler på, som jeg er trygg på, som jeg bryr meg om..

Et barn som har opplevd trygge omgivelser vet som regel at vi også kan bli sint på dem vi er glad i, og at dette er lov. Er ikke Gud så romslig at også Hans barn - Guds barn - kan få lov til å klage - ja, til og med anklage Han - uten at de blir mindre elsket av den grunn?

Uten at vi blir møtt med; "Dette er ikke noe å gråte for", eller "som mitt barn skal du være et solskinnsbarn" - sånn som vi sang om på søndagsskolen da jeg var liten..

Jeg hadde en gang den glede å få dele et undervisningsår med en engelsk utvekslingsstudent. Han hadde ett standardsvar når vi hadde filosofiske og/eller religiøse diskusjoner som ikke førte oss nærmere noen løsning eller et svar: "God works in mysterious ways".

Jeg har, i alle fall til en viss grad, godtatt at det er spørsmål vi har om Gud og hans måte å styre (eller ikke styre) oss og verden på, som det ikke er meningen at vi skal forstå. Noe forblir et mysterium. Jeg skulle likevel ønske at noe av dette mysteriet ble borte.. Jeg skal komme nærmere tilbake til det i slutten av dette innlegget..

Som mor har jeg vært så heldig å få oppleve litt av barnets undring på nytt. Å se et barn som fortsatt har evnen til å undres over og se "magien" i det jeg som voksen ikke tenker over engang. Jeg føler meg heldig som har fått ta del i dette.. Men, og dette er i grunnen litt flaut å innrømme: Jeg er også litt misunnelig. Ikke så rent lite heller.

Tenk om jeg, om så bare for én dag, kunne leve i en verden som framsto som magisk...

Kunne la meg begeistre over en fjær på bakken, en marihøne i vinduskarmen, over årstidene som kommer og går. Virkelig tro på at livet er på min side, og at jeg er den naturlige hovedpersonen i mitt og andres liv. At menneskene rundt meg bare vil meg vel, og at enhver handling er helt uten baktanker.

Jeg ser jo at i min voksne verden kunne dette være både naivt og farlig, men likevel.. Bare å kunne kjenne den friheten én eneste dag..

Og, ikke minst, være fullt og helt overbevist om at det bare er et spørsmål om tid før noen gir meg en magisk lampe, med tre ønsker jeg kan bruke til akkurat hva jeg vil..

Jeg tror jeg vet hva jeg ville brukt ett av ønskene til. Og det er nå jeg forsøker å si noe mer om det jeg skrev tidligere. Om mysteriet og Gud.

Jeg ville bedt Gud tre ut av en liten del av mysteriet. Slik at han ble tydelig nok, nær nok, til å kunne gi meg en klem.

En klem jeg kunne ta imot
- Uten forbehold
- Uten å bli utrygg
- Uten å føle meg invadert
- Uten å lure på hva Han var ute etter

En klem jeg kunne hvile i, gråte ut i, være sint, lei, forbanna, såret, liten, glad i.. En klem hvor jeg kunne være bare meg, med alt mitt..

En klem som ikke gis fordi noen vil oppnå noe, annet enn å bry seg og at jeg skal føle meg bedre..

Men gir Gud klemmer?

Jeg vet ikke.

Kanskje er det det han bruker oss mennesker til? Som en slags "stedfortredende klemmere" på Guds vegne? Kanskje er ikke Gud og mysteriet så uforståelig likevel?

Overskyet

Jeg ser at det er lenge siden jeg har oppdatert bloggen min. Det er ikke fordi det ikke er noe som skjer, men kanskje like mye at det er alt for mye som skjer. Og jeg klarer ikke å samle nok energi, eller få samlet tankene nok, til å få satt ord på det. Jeg fungerer forsåvidt greit, kommer meg på et merkelig vis gjennom dagene. Og jeg har fortsatt mer enn nok "guts" til å forholde meg til (og kanskje til og med løse) andres problemer. Og det er egentlig en god følelse.Men, når det gjelder mitt eget liv så føler jeg at jeg står fast. Eller går i ring, og ender opp der jeg begynte. Bare enda litt mer sliten. Og, mens jeg samler krefter, og prøver å finne igjen litt mer av meg selv, så lar jeg Bjørn Eidsvågs "Skyfri himmel" si noe om livet, tankene og dagene mine akkurat nå:

Det einaste hu ønske seg (det)va ein solskinnsdag - skyfri himmel

ein problemfri time i gode venners lag - nykter, men svimmel

svimmel av glede - så glad for litt fred

det eækje for møkje å ønska seg det

men hu vet det ska noke te

det er for tidå ikkje sånn livet e

Det vaækje sånn det sko vær

det vaækje sånn det sko bli

hu drømte som litå om ei møkje bedre tid

hu drømte om det goda hu aldri fekk

alt sko bli bra bare hu kom seg vekk

det blei aldri slik

ein blir såra av for mange svik

Det einaste hu ønske seg (det)va ein solskinnsdag - skyfri himmel

ein problemfri time i gode venners lag - nykter, men svimmel

svimmel av glede - så glad for litt fred

det eækje for møkje å ønska seg det

men hu vet det ska noke te

det er for tidå ikkje sånn livet e

Dagen gjør vondt og lyset er ingen venn

det e tryggast i mørket med skoddene igjen

det eækje altid alt e lika kjekt å se

det kan vær greit å sleppa lys på det ein drive med

det vaækje sånn det sko vær

men mørket har et grådig begjær

Det e tungt å ta tebake

ein barndom som e tatt

- for kvert mislykka forsøk

blir ein bare mer forlatt

Det einaste hu ønske seg (det)va ein solskinnsdag - skyfri himmel

ein problemfri time i gode venners lag - nykter, men svimmel

svimmel av glede - så glad for litt fred

det eækje for møkje å ønska seg det

men hu vet det ska noke te

det er for tidå ikkje sånn livet e

Facts of life..

Jeg har funnet ut at det er mye sant i disse visdomsordene:

As we grow up, we learn that even the one person that wasn't supposed to ever let you down probably will.

You will have your heart broken probably more than once, and it's harder every time. You'll break hearts too, so remember how it felt when yours was broken.

You'll fight with your best friend.

You'll blame a new love for things an old one did.

You'll cry because time is passing too fast, and you'll eventually lose someone you love.

So... Take too many pictures, laugh too much, and love like you've never been hurt.

Because... Every sixty seconds you spend upset is a minute of happiness you'll never get back.

Don't be afraid that your life will end. Be afraid that it will never begin...

Det man ikke vet...

... har man ikke vondt av, sies det.. Jeg er ikke så sikker, jeg..

Noen ting skulle jeg riktignok ønske jeg ikke visste.. Mens andre ting.. Om det forandrer noen ting å vite? Tja.. Kanskje ikke.. Hvis jeg visste hva som ville skje, før det skjedde, uten å kunne gjøre noe for å forandre det eller forhindre at det skjedde, så ville det jo ikke endre noe. Men, kanskje ville det hjelpe meg til å være mer forberedt? Kanskje ville jeg føle meg tryggere i alle fall de dagene eller periodene det ikke skjedde noe, eller jeg i det minste visste på forhånd når, hvordan og kanskje til og med hvorfor?

* Jeg skulle ønske jeg visste hva som får voksne til å forgripe seg på små barn.. Ikke for å forklare eller forsvare det de gjør, men for å finne nøkkelen som kanskje kan hindre at det skjer..

* Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor det måtte bli meg.. Ikke for at jeg heller skulle ønske at det var noen andre, men for at jeg skulle ønske det aldri hadde skjedd..

* Jeg skulle ønske jeg visste at helsesøster, den gang, var feil person å betro seg til. At hun kom til å be meg om å ikke si det høyt til andre.. Ikke for at jeg ikke skulle sagt noe den gangen jeg var 10 og sto midt oppi et mareritt, men fordi jeg heller skulle funnet noen andre som var mer verdt tilliten, og som ville tatt på seg ansvaret som voksen og beskyttet meg som var barn..

* Jeg skulle ønske jeg ikke hadde viklet meg inn i relasjoner med mennesker som ikke vil meg vel..

* Jeg skulle ønske jeg visste når det var trygt å gå ut, sånn at jeg kunne holde meg inne de dagene det ikke var det, og gå ut - uten frykt - de dagene hvor ingenting galt skjedde..

* Jeg skulle ønske jeg visste hvilke valg som var de riktige, og når det var riktig tidspunkt å sette dem ut i livet..

* Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake, ta med meg den kunnskapen jeg har nå, og gjøre valgene på nytt. Kunne stå ved de veiskillene jeg har stått ved, vite hva som skjuler seg bak neste sving, og velge den veien som gjør livet godt å leve..

* Jeg skulle ønske jeg følte meg trygg nok på meg selv og min historie til at jeg klarte å stå ved den, også når andre gir inntrykk av at de tviler på den..

* Jeg skulle ønske at jeg klarte, at jeg våget, å si at nå er det nok, dette finner jeg meg ikke i lenger.. At jeg kunne stå der.. Rak i ryggen.. Og si: Dette er IKKE min skyld, dette klarer jeg ikke alene - og det er heller ikke mitt ansvar å skulle klare det.. Og at de som hadde myndighet til det, hørte på meg, trodde på meg, løftet ansvaret vekk fra mine skuldre, og beskyttet meg.. I stedet for å si: hvorfor går du ikke bare, hvorfor setter du ikke grenser, er du sikker på at du ikke ville - litt eller mye - selv, hva er du ute etter? Jeg er ikke sikker på om jeg tror på deg... Og så står jeg der, skammer meg, tviler, blir usikker, begynner å famle etter ordene, og enten stopper opp eller trekker alt tilbake og sier - "glem at jeg sa noe, det er ikke sant".. Og går derfra.. enda mer redd.. Og enda litt mer alene..

* Jeg skulle ønske jeg kunne gi datteren min en "ordentlig" far - en "ordentlig" familie.. Ikke for at jeg skulle ønske at hun ikke var født, nei - tvert imot.. Men at jeg ikke blir usikker på hva jeg skal svare når hun lurer på hvem pappaen hennes er.. Og at jeg for alt i verden ikke ønsker han i hennes liv..

* Jeg skulle ønske noe av det samme for mitt ufødte barn.. At jeg var trygg på at det ikke kom til skade.. At det hadde en far som kunne bidra med noe positivt.. Som boblet over av kjærlighet og omsorg, og som bare ville oss alle det beste..

* Jeg skulle ønske at jeg visste når alt dette tar slutt.. Og hvilke valg, når og hvordan, som er de tryggeste for oss alle.. Som fører til at jeg kan leve igjen, og ikke bare overleve..

* Jeg skulle ønske at jeg fikk friheten tilbake.. Friheten til å leve som jeg vil, tenke det jeg vil, gå ut når jeg vil.. Uten å være redd.. Uten å skamme meg over den jeg er, over det jeg gjør eller ikke gjør..

* Jeg skulle ønske... At mine barn, at alle barn, fikk vokse opp i en verden hvor mennesker bare vil hverandre godt. Hvor de føler seg elsket - for den de er - på godt og vondt.. Og at de aldri, ALDRI, måtte stille de hvordan-og-hvorfor-spørsmålene jeg går og kverner på..

Jeg skulle ønske.. At dette ikke bare er ønsker.. drømmer.. men, at det en gang - om ikke alt for lenge - blir en realitet..

Litt om meg og mitt - i en søvnløs nattetime...

Jeg skal forsøke å si litt om min historie, i korte trekk. Av hensyn til mitt (og først og fremst mitt barns) behov for anonymitet, så prøver jeg å unngå detaljer som kan bidra til å identifisere oss. Jeg håper likevel at det kan bli noenlunde forståelig...

Jeg levde med seksuelle overgrep fra to tillitspersoner (den ene begynte, den andre tok over da den første sluttet) fra jeg var i tidlig barneskolealder til jeg var nesten ferdig med ungdomsskolen. I den samme perioden opplevde jeg også ulike grader av mobbing, trolig delvis pga at jeg var innflytter og "annerledes".

Fra starten på tenårene utviklet jeg spiseforstyrrelser - hovedvekt på bulimi, men også klare anorektiske perioder. I 14-15 årsalderen hadde jeg i tillegg problemer med angst og fobier, og hadde noen seriøse selvmordsforsøk. Var også til behandling på psykiatrisk poliklinikk og etter hvert innlagt.

Etter utskrivelsen hadde jeg god oppfølging fra en sosionom, og fikk veldig tillit til henne. Vi har faktisk kontakt fortsatt, om enn mer på "likeverdig" nivå.. Disse 3-4 årene var faktisk ganske ok, selv om det gikk opp og ned.

Da jeg begynte sisteåret på videregående, så var motivasjonen helt på bunn, og resultatene deretter. Jeg droppet derfor ut, og flyttet til storbyen for å jobbe og gjøre noe annet. Etter kort tid, og uten noe særlig nettverk rundt meg, oppstod en krise og jeg fikk behov for noen å snakke med. Fikk kontakt med en veldig ok samtalepartner, som jeg stolte veldig på, men som etter hvert begynte å gradvis flytte grensene mine. Etter hvert utviklet det seg til vold og voldtekt...

Jeg ble gravid med han, sa ikke noe om det til han, men bare flyttet. Fikk samtidig kontroll over spiseforstyrrelsen, og fødte en nydelig datter midt på kaldeste vinteren. På slutten av svangerskapet begynte den siste overgriperen å ta kontakt igjen, komme med trusler osv. Jeg ble derfor mer og mer bekymret for min datter, redd for at han skulle finne ut om henne og kreve rettigheter eller skade henne på noe vis. Da hun var knapt 1/2 år var han kommet så tett innpå livet mitt igjen at jeg ikke tok sjansen på å ha ansvaret for henne lenger. Fant han meg, så fant han henne også - og fikk 2 og 2 til å bli 4.. Jeg valgte derfor å la barnevernet overta omsorgen, uten å si den virkelige grunnen.. Hun er nå i skolealder, og verdens nydeligste unge :)

Og jeg har for øvrig fullført videregående og studert (i større eller mindre grad) i flere år..

Overgrepene fortsatte i alle fall, i stadig økende grad.. Jeg lever fortsatt med dem, selv om jeg prøver å finne ut hvilke veier som er tryggest å gå for å komme ut av det. Volden og voldtektene er ganske massive, og skadene deretter. Jeg har en legejournal så lang som et vondt år; med bruddskader, hjernerystelser, kutt, skader innvendig, svangerskap - som har endt i spontanaborter, med eller uten hans "hjelp".. Og det er bare det som vises utenpå.. Truslene føles reelle, for jeg har sett hvor langt han er i stand til å gå. Jeg vet at jeg MÅ ut av dette, det blir bare mye prøving og feiling og snubling, og mye vondt - fysisk og psykisk - underveis. Før eller senere så må det vel snu.. JEG må snu dette, for det er ikke sannsynlig at han vil gjøre det..

Dette ble visst litt langt likevel.. Og jeg har som sagt valgt å ikke gå for mye i detaljer... Det betyr ikke at det ikke er lov å spørre. Send meg gjerne en mail hvis det er noe du lurer på, enten om min historie eller hvis du selv eller noen du kjenner trenger hjelp.. Så blir det mitt ansvar å sette grenser for hva jeg kan eller vil svare på..

Mailadressen er: charis@live.no

Hva er den verste formen for tyveri?

Jeg havnet i en diskusjon for en tid tilbake.… Det vil si, jeg var vel først og fremst tilhører, var litt usikker på om det ble for dumt å si det jeg tenkte... Men jeg klarer ikke helt å bli kvitt tanken..

Temaet var de 10 bud, nærmere bestemt det 7. : Du skal ikke stjele.

Spørsmålet var: Hva er det verste bruddet på det 7.bud? Med andre ord: Hva er den verste formen for stjeling/tyveri?

Det ble en ganske opphetet diskusjon, og mange hadde gode poeng, som jeg ikke hadde problem med å være enig i. Å svindle eldre, ta fra dem sparepengene og tryggheten. Stygg sak! Også fordi en svindel ikke bare innebærer å stjele, men også å lyve og utnytte et annet menneskes tillit.
Det samme gjelder å stjele fra andre mer eller mindre forsvarsløse. Det er ikke vanskelig å føle sympati for barn, utviklingshemmede, de som har begrenset oversikt og/eller overskudd til å følge med enten pga mental/psykisk eller fysisk sykdom.

Enkelte mente også at det var mindre alvorlig å stjele hvis man f.eks. gjorde det fordi man ikke hadde nok penger til mat og klær, og hadde falt utenom alle støtteordninger. En slags form for nødrett eller nødverge. Jeg kan følge også den tanken, i alle fall et stykke på vei.
Den største enigheten gjaldt nok at det ble ansett som minst alvorlig å stjele fra de man oppfattet som drittsekker (med god grunn), eller fra større butikkjeder og andre som ikke ble personlig rammet, og som hadde en sikkerhetsmargin på det med tap. Jeg skjønner resonnementet, men har vel vanskelig for å støtte det 100 %.

Min tanke, som jeg ikke sa høyt, er at nå snakker vi om materielle ting. Naturlig nok er det også den mest nærliggende tanken når man snakker om tyveri. Selv om det er ille å bli frastjålet penger eller andre eiendeler, så kan mye erstattes, selv om man så klart også kan snakke om ting som først og fremst har affeksjonsverdi, at man blir mer utrygg og usikker, kan føle at livet er invadert osv. Jeg følger helt klart alle argumentene her…

Likevel.. Hvis noen hadde spurt meg direkte: Hva synes du er den verste formen for tyveri? Hva ville jeg svart?

Jeg vet ikke sikkert, men skulle jeg svart ærlig hadde i alle fall dette kommet høyt på en slags topp 10-liste:
For meg tror jeg den verste formen for tyveri ville være å ta fra et annet menneske selvtilliten, tryggheten og verdighetsfølelsen. Det å, gjennom ord og/eller handling, få et annet menneske til å føle seg mindreverdig, verdiløs og til å miste troen på det gode i andre mennesker, troen på seg selv og troen på fremtiden. Gjennom sin atferd å få et annet menneske til å se seg selv i speilet, om hun eller han i det hele tatt klarer det, og si til speilbildet: Jeg hater deg - jeg ønsker at du ikke var født!

Å ta fra et annet menneske troen på at det er elsket - akkurat slik som det er - for det det er…
DET er for meg den verste formen for tyveri…

Her er jeg..

Da var jeg altså i gang som blogger.. Jeg er, som sagt i profilen, ikke helt sikker på hva jeg vil med denne bloggen.. Det er kanskje ikke så viktig heller? For, som de sier: Veien blir til mens man går..

Bare så dere er advart: Jeg finnes ikke teknisk anlagt, særlig ikke når det gjelder data, så ha tålmodighet med meg. Det kan bli litt prøving og feiling ;)

Jeg har en mistanke om at et hovedtema kan bli overgrep og følgene av dette, men jeg har som mål å ikke grave meg for mye ned også. Grunnen til at dette kan bli skrevet endel om er ganske enkelt at dette har vært en viktig (om enn uønsket) del av livet mitt, og har vært med å forme meg til den jeg er - på godt og vondt.. Håpet mitt er kanskje - selv om jeg ser at det blir en smule klisjéaktig - at jeg kan nå ut til minst ett menneske der ute.. Noen som av en eller annen grunn har det vanskelig med seg selv og livet.

I en reklamekampanje for psykisk helse (også kjent som t-skjorte kampanjen) har en av deltagerne en skjorte hvor det står: "Er det bare jeg som sliter med livet?". Mitt svar er: Nei.. Hvis du regner med meg så er vi MINST to.. Du er ikke alene.. Og, hvis du trenger noen å si det til - og ikke vet om noen du kjenner deg tryggere på - så si det gjerne til meg... Jeg har ikke alle svarene, og jeg kan ikke løse alle problemer.. Men, kanskje er det noe sant i at "delt sorg er halv sorg"?