Gir Gud klemmer?

Jeg er kristen.. Tror jeg i alle fall.. Og jeg har vært, og er, av og på.. Men opp gjennom årene, med alt som har skjedd, så har jeg jo lurt på.. Hvor er Gud midt oppi alt dette?

Overskriften virker kanskje litt merkelig? Jeg skal prøve å forklare.. Dette er noe som har kvernet i hodet mitt en stund.. Og jeg har vel kanskje mer spørsmål enn svar..

Jeg er ofte uenig i måten Gud styrer skaperverket på. Og Gud ser ikke ut til å ta imot mine velmente råd, og forslag til forbedringer. Kanskje vet Han bedre enn meg, siden Han har bedre utsikt fra der Han er?

Noen ganger synes jeg at Han skulle ta oss i nakken og sette oss på plass. Det gjør Han ikke, selv om vi oppfordrer Han til det. Han har gitt oss en fri vilje, og samtidig ansvar for de valgene vi gjør - og ikke gjør. Vi skal på en måte lære å ordne opp litt selv, uten for mye detaljstyring ovenfra. Det virker ikke som vi er særlig lærenemme...

Det er ikke så lenge siden folk trodde at den som var stor, opphøyd, mektig og klok, helt sikkert måtte være en mann. Mange tror det fortsatt, at mannen er den naturlige leder, mens kvinnen skal nøye seg med å dilte etter. Jeg syns ikke menn som ledere har imponert særlig så langt. Kanskje har vi fått flere tekniske innretninger som skulle gjøre hverdagen enklere, kanskje har vi blitt rikere. Men, har vi blitt lykkeligere? Har verden blitt et bedre sted å være? Jeg er ikke så sikker. Og hvis Gud er mann, så er det kanskje heller ikke så rart om verden ser ut som den gjør..

Som kristen får jeg ofte høre at det forventes mer av meg enn av andre. At jeg skal være snill, tålmodig, positiv.. Ja, nesten på grensen til det selvutslettende. Og det siste syns jeg i grunnen jeg har klart ganske bra.. Jeg er ikke noe flink til å kreve min plass.. Og i det med å være positiv forventes det også at jeg skal være litt på "Halleluja-nivået". Uansett hva som skjer så skal jeg være positiv og se eller tenke at det er en mening med alt..

Men, jeg tenker.. Kan ikke også klagesangene vitne om en kjærlighet og en tiltro til Gud? Og forsåvidt også til andre mennesker? Når jeg viser meg med vrangsida ut, så er det ofte til de jeg stoler på, som jeg er trygg på, som jeg bryr meg om..

Et barn som har opplevd trygge omgivelser vet som regel at vi også kan bli sint på dem vi er glad i, og at dette er lov. Er ikke Gud så romslig at også Hans barn - Guds barn - kan få lov til å klage - ja, til og med anklage Han - uten at de blir mindre elsket av den grunn?

Uten at vi blir møtt med; "Dette er ikke noe å gråte for", eller "som mitt barn skal du være et solskinnsbarn" - sånn som vi sang om på søndagsskolen da jeg var liten..

Jeg hadde en gang den glede å få dele et undervisningsår med en engelsk utvekslingsstudent. Han hadde ett standardsvar når vi hadde filosofiske og/eller religiøse diskusjoner som ikke førte oss nærmere noen løsning eller et svar: "God works in mysterious ways".

Jeg har, i alle fall til en viss grad, godtatt at det er spørsmål vi har om Gud og hans måte å styre (eller ikke styre) oss og verden på, som det ikke er meningen at vi skal forstå. Noe forblir et mysterium. Jeg skulle likevel ønske at noe av dette mysteriet ble borte.. Jeg skal komme nærmere tilbake til det i slutten av dette innlegget..

Som mor har jeg vært så heldig å få oppleve litt av barnets undring på nytt. Å se et barn som fortsatt har evnen til å undres over og se "magien" i det jeg som voksen ikke tenker over engang. Jeg føler meg heldig som har fått ta del i dette.. Men, og dette er i grunnen litt flaut å innrømme: Jeg er også litt misunnelig. Ikke så rent lite heller.

Tenk om jeg, om så bare for én dag, kunne leve i en verden som framsto som magisk...

Kunne la meg begeistre over en fjær på bakken, en marihøne i vinduskarmen, over årstidene som kommer og går. Virkelig tro på at livet er på min side, og at jeg er den naturlige hovedpersonen i mitt og andres liv. At menneskene rundt meg bare vil meg vel, og at enhver handling er helt uten baktanker.

Jeg ser jo at i min voksne verden kunne dette være både naivt og farlig, men likevel.. Bare å kunne kjenne den friheten én eneste dag..

Og, ikke minst, være fullt og helt overbevist om at det bare er et spørsmål om tid før noen gir meg en magisk lampe, med tre ønsker jeg kan bruke til akkurat hva jeg vil..

Jeg tror jeg vet hva jeg ville brukt ett av ønskene til. Og det er nå jeg forsøker å si noe mer om det jeg skrev tidligere. Om mysteriet og Gud.

Jeg ville bedt Gud tre ut av en liten del av mysteriet. Slik at han ble tydelig nok, nær nok, til å kunne gi meg en klem.

En klem jeg kunne ta imot
- Uten forbehold
- Uten å bli utrygg
- Uten å føle meg invadert
- Uten å lure på hva Han var ute etter

En klem jeg kunne hvile i, gråte ut i, være sint, lei, forbanna, såret, liten, glad i.. En klem hvor jeg kunne være bare meg, med alt mitt..

En klem som ikke gis fordi noen vil oppnå noe, annet enn å bry seg og at jeg skal føle meg bedre..

Men gir Gud klemmer?

Jeg vet ikke.

Kanskje er det det han bruker oss mennesker til? Som en slags "stedfortredende klemmere" på Guds vegne? Kanskje er ikke Gud og mysteriet så uforståelig likevel?