Hvordan vet man OM eller NÅR man har gått FOR LANGT?
Føles litt som at jeg har meldt meg ut av verden. Orker ikke blogge noe særlig og sosiale sammenkomster er stort sett et mareritt fordi det er mat overalt. Kan man ikke bare prate sammen uten at man MÅ spise hele tiden???
Jeg avlyser avtaler for å spise og spy hjemme. Eller fordi jeg er redd for å måtte spise og at jeg ikke skal klare å kaste opp før hodet går i spinn.
På en måte liker jeg det. Hemmelighetene, at jeg faktisk klarer å skjule det. At ingen skjønner at det jeg spiser kvitter jeg meg ofte med mens de er i naborommet, helt uten at de merker det. Følelsen av kontroll når jeg klarer å la være å spise i det hele tatt. Og selv om den dårlige samvittigheten er der når jeg spiser (for mye) så slipper også litt av stressfølelsen taket når jeg blir kvitt alt og kjenner på tomhetsfølelsen etterpå.
Jeg liker det. Men mest når jeg føler jeg mestrer, at jeg klarer å holde maten unna. Det er mest skammen jeg føler på når jeg ikke klarer å la være og gir etter for maten. Når jeg ikke klarer å stoppe å spise. Og så bare MÅ kaste opp fordi jeg føler meg elendig.
Føler meg så delt.. Kan gå på butikken og kjøpe normale eller store mengder mat, ikke alltid like lett å følge handlelista. Så kommer jeg hjem, angrer, og kaster alt som fins i skapene. Fjerner fristelsene, for JEG VIL IKKE gi etter og spise.. Holder det gående med aktivitet gjennom dagen, det går bra i flere timer. Så kommer kvelden og natta, det blir stille rundt meg, jeg er utslitt og samtidig rastløs. Tankene kommer, flashbackene, angsten.. Jeg prøver alt, men ingen ting hjelper.. Og plutselig befinner jeg meg på badet med magen full av mat fra impulskjøp på bensinstasjonen, 7-eleven, Deli De Luca, u name it.. Og jeg føler meg så mislykket. Litt av stresset har lagt seg, men hele kroppen føles feil, maten må opp igjen..
Det skjer oftere. Det blir mer av det.. Men, jeg har kontroll.. Tror jeg..
Nevnte det så vidt for psykologen.. At jeg kanskje trodde at jeg brukte Mia litt til å avreagere.. Sa ikke helt hvor mye det var, og at jeg har kjent på det snart ett års tid, bare at det har blitt mer i det siste.. Hun sa at hun tenkte at det var sunt med en ventil.. At det ikke var så rart om jeg trengte noen strategier for å overleve.. Det var jo egentlig sant.. Men så begynner jeg å lure på.. Betyr det at det ikke er et problem? At jeg bare kan fortsette? Jeg vet jo at jeg er stor, så kanskje tenker hun at det ikke er så nøye.. At det bare er bra at jeg ikke får i meg så mye.. Kanskje fortjener jeg ikke maten? Har jeg det bedre uten å spise? Kanskje problemet egentlig er at jeg tillater meg å spise? Eller beholde maten? Kanskje burde jeg bli flinkere til å stå imot eller i alle fall kvitte meg med alt?
Hun har spurt litt de siste gangene etter jeg sa noe, om hvordan det går med mestringsstrategiene.. FINT, svarer jeg. Så snakker vi ikke så mye mer om det. Men jeg føler meg egentlig ganske mislykket. Syns ikke jeg får det til helt. Jeg skal jo ikke gi etter for maten og så skjer det likevel. Det merkes på kontoen (å kjøpe og kaste mat og så fråtse på mat med bensinstasjonpriser er ikke akkurat billig) og på humøret. Jeg er mislykka.. Hvorfor kan jeg ikke bare la være å spise???
Siden psykologen syns det er greit så er det vel ikke noe problem. Har ikke sagt noe til legen, orker ikke pekefingeren og en sånn "du må jo skjønne at det er dumt å kaste opp".. Ja, det er dumt å kaste opp.. Men hva skal jeg gjøre når jeg ikke klarer å la være å spise og følelsen av at mat innabords lager totalt kaos?
Hvor går grensa for når jeg har gått for langt? Finnes det egentlig en grense, så lenge man ikke blir for tynn?
