Still alive..

.. but deadly tired..

Sovnet en gang mellom 7 og 8 i dag. Ga opp og sto opp igjen i 12-tida. Bare mareritt og panikk.. Noen ganger er det nesten bedre å være våken og trøtt enn å sove.

Timen hos terapeuten gikk egentlig over all forventning. Hun hadde ikke fått kopien av brevet til ekspsykologen enda, det går vel tregt hos posten nå før jul, så jeg gruet meg egentlig litt til ingen nytte. Jeg sa bare kort hva det dreide seg om.. Hun kritiserte han ikke så mye direkte, men virket ganske sjokkert. Jeg sa jeg kunne ta det med på neste time så hun kunne få lese ordrett. Hun trengte det ikke sa hun, men hvis det føltes riktig og viktig for meg så tok hun gjerne imot. Og, ja, NÅ gjør det det.

Det viktigste var likevel at hun sa at hun ikke endret oppfatning selv om han hadde spekulert i ulike diagnoser og om jeg snakket sant eller ikke. Tanken om at jeg løy hadde ikke slått henne engang, og hun forholdt seg til at dette var min realitet, mitt liv. Det eneste som, pr i dag kunne få henne til å endre oppfatning, var om jeg selv sa noe annet. Gjorde jeg det, så var det også greit, men hun hadde møtt såpass mange med overgrepserfaringer at hun var sikker på at magefølelsen hennes stemte. Jeg fortalte sannheten.

Vet ikke om hun skjønte hvor mye det betydde.

Vi snakket om mye annet også (bl.a. om søvnproblemene), men foreløpig mer om hvordan de arter seg og hvordan det føles. Så får vi se om vi får diskutert både spørsmålet om rehab og andre ting etter hvert.

Jeg er så sliten i hodet nå, at jeg klarer ikke skrive så mye mer. Men, skal komme tilbake til det etter hvert..

Men, en foreløpig konklusjon.. Forskjellen mellom min nåværende terapeut og "eksen" er (for å bruke en klisjé) som forskjellen mellom himmel og helvete.. Det er faktisk ikke langt fra sannheten. Ja, timene nå er også vonde, vanskelige og slitsomme, men jeg føler meg trygg. De ekstra kronene jeg må betale av egen lomme i forhold til DPS er vel verdt det. Det eneste jeg angrer er: Hvorfor søren gjorde jeg ikke dette før?!? Begynte hos en som bygger meg opp i stedet for en som fikk meg til å føle meg ødelagt og råtten etter hver time?

Jaja, bedre sent enn aldri.. Er det ikke det det heter?

Just another night..

... without sleep.

Jeg venter fortsatt på Jon Blund..

Har noen medisiner som hjelper litt på søvnen, men det er håpløst å finne ut når de slår inn og i hvilken grad. De skal tas 1-2 timer før sengetid står det, og jeg har tatt dem så tidlig som kl.18 for å se om de kunne kicke inn til "normal sengetid", men nei.. Ofte sovner jeg MED dagslyset. Det vil si.. Når byen begynner å våkne til liv, trafikken kommer i gang igjen, "normale" folk snart gjør seg klar til en ny arbeidsdag.. DA sovner jeg. Morsomt når det å komme seg opp kl. 12, for å rekke en avtale kl.14, blir et himla prosjekt. Altså.. Når det er tungt å stå opp kl.12, da har jeg seriøst et problem..

Savner de "gamle" sovemedisinene mine. Ja, jeg vet at den ene av tablettene som var med i blandingen kan være litt avhengighetsskapende, men HALLO - det er en innsovningstablett!! Jeg har aldri hatt lett for å bli hekta på noe som helst egentlig (hvis man ser bort fra destruktive relasjoner, og sf i sin tid).. Den gangen jeg var innlagt på psykiatrisk, i min ungdom (jøss - er det virkelig over 10 år siden?) så fikk jeg prøve så ymse. Gikk på noen medisiner en god stund, som man normalt ble veldig avhengig av. Jeg sluttet på 3 dager, ingen abstinenser - ingen problemer. Ja, jeg skjønner at leger skal være forsiktige og at det er mange som sliter med avhengighet.

Men, jeg er faktisk AVHENGIG av søvn for å kunne fungere sånn noenlunde. Særlig nå, når alt står på hodet og jeg trenger alt det overskuddet jeg kan mobilisere. Kan jeg ikke vær så snill å få slippe angst, søvnløshet, uro.. Bare for noen få, veldig viktige uker?

Ellers.. Hva har jeg fått gjort i natt? Sendt en laaang nattlig mail til studieveileder med en forklaring om at jeg ikke har fått tatt fagene mine denne høsten pga sykdom/personlige grunner. Sagt litt om hva de personlige grunnene er, uten å gå så veldig i detaljer, forklart at jeg trolig (forhåpentligvis) snart kan legge fram legeattest på fraværet.

Sagt noe om hva som venter meg etter nyttår, at jeg kanskje må være fysisk (og til dels psykisk) fraværende en periode, at jeg håper å komme i mål med i alle fall noen av fagene, eller i det minste stille mer nullstilt og klar igjen til høsten. Men, at mens brikkene blir lagt litt mer på plass, så er jeg avhengig av Lånekassa, at NAV kanskje (igjen forhåpentligvis) kommer på banen etter hvert. At det kanskje blir snakk om permisjon/rehab mens jeg kommer meg litt mer stødig på beina igjen. Enn så lenge må jeg likevel registrere nok fag for våren til at jeg får penger fra Lånekassa. Noe må man ha å leve av.

Og så krysser jeg fingrene for at veilederen er så forståelsesfull og real som han har virket som når jeg har møtt han før. At han ikke setter seg på bakbeina og sier at nei, du får komme tilbake når du faktisk får gjort det du skal - nå holder det med nytteløse forsøk. Han MÅ si ja, for nå orker jeg ikke mer krøll, mer som må fikses..

Utover det.. Så har jeg brukt mye av dagen (og natta) til kaostanker, flashback, gråteanfall, angstanfall jeg ikke får helt kontroll på.. Sånne koslige ting..

Og grue meg til timen hos den nye terapeuten i morgen (eeehhh.. eller.. i dag.. heldigvis ikke før utpå ettermiddagen).. Hun har brevene fra ekspsykologen, jeg sendte kopi sammen med et kjempelangt og veldig utleverende forklaringsbrev med "min versjon". Og jeg aner ikke hva hun tenker.. Jeg er livredd for å bryte sammen inne på kontoret hennes, noe jeg jo gjør med (u)jevne mellomrom når jeg er sammen med folk eller alene ellers om dagene.. Og jeg burde egentlig tatt opp både spørsmålet om rehab og medisiner. Men, jeg har nettopp begynt hos henne, hun har brev som sier så mye (eller lite) om meg at hun kan bli rimelig skeptisk.. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal spørre.. Eller om jeg takler det om hun sier nei.. Gruer jeg meg? Nja.. Ja.. Jo.. Men jeg er ikke redd for at hun skal klikke, som med ekspsykologen.. Jeg er mer redd for å bli avvist, at jeg skal miste henne. Hos ekspsykologen var jeg mer redd for fordømmelsen, for sinne eller frustrasjon, og til slutt - for at jeg ikke skulle få slutte, at jeg ikke skulle få lov til å gå..

Så.. Ja.. Jeg gruer meg.. Men, på en positiv måte, om man kan kalle det det.. Jeg gruer meg fordi jeg har begynt å føle meg trygg og er redd for å miste den tryggheten.. Ikke fordi jeg er redd for psykologen i seg selv..

Er det mulig å få noe begripelig ut av det jeg prøver å skrive en tidlig morgentime, mens jeg glir inn og ut av flashback?

Til de som evt har lest helt hit.. Beklager.. Jeg skriver visst litt uten mål og mening.. Skal prøve å komme sterkere tilbake..

Ups & downs

Kom meg på årets siste jobbmøte. Er egentlig, formelt sett, sykemeldt fra jobben noen dager til - så er det juleferie. Men hadde litt behov for å treffe folk igjen. Bare snakke om "normale" ting. Og det gikk. Noen timer i alle fall.

Føltes kjempegodt, selv om jeg var kjempesliten og slet med å holde fokus og konsentrasjon. Falt ut litt i samtalen til tider.. Men.. Godt å se at jeg fortsatt kan fungere (tilsynelatende) normalt.

Og så kommer jeg hjem, pusler litt med noen småting.. Setter meg ned.. Og tårene bare renner. Jeg vet ikke hvorfor, men klarer ikke å stoppe det. Alt føles litt dritt..

Jeg skulle hatt eksamen i dag. Alle de andre snakker om sine eksamener, hvor godt det er å være ferdig og nærme seg slutten. Jeg aner ikke engang hva jeg gjør etter jul. Jeg vet jeg må melde meg opp i fag på nytt siden jeg trenger pengene fra Lånekassa, men mange av fagene på våren forutsetter at jeg har tatt tilsvarende fag på høsten. Ekspsykologen lo meg jo nesten opp i ansiktet så fort jeg nevnte rehab. Og jeg har ikke fått til å nevne spørsmålet om rehab for min nye terapeut enda.

Vet bare ikke om jeg klarer å snakke med studieveileder om fag igjen. Han ser jo at jeg ikke har fått gjort noe på flere år.. Ser at jeg bare mislykkes.

Har sendt brev til legen og bedt om sykmelding for semesteret generelt og for eksamensdatoene. Så de kan se at jeg ikke bare er en som er lat eller noe. Men, ikke hørt noe enda, og jeg orker ikke ringe. Klarer jo nesten ikke å la være å grine når jeg snakker med noen på telefon engang. Merker i alle fall at stemmen blir tykk og grøtete..

Sliten. Og jeg har ikke tid til det nå..

Ny retning?

Det er visst gått over 1 måned siden sist jeg fikk skrevet noe her. Jeg er fortsatt i live, selv om det ikke alltid føles sånn..

Det har skjedd så mye og er så mye som rører seg i hodet at jeg sliter med å holde oversikten. Enda verre er det å få skrevet noe. Så, til alle det måtte gjelde: Beklager at jeg har virket så fraværende, beklager at jeg har vært sløv til å legge igjen kommentarer, sende meldinger, spørre hvordan det går.. Rett og slett - beklager at jeg har vært så dårlig til å vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg.. Det er bare at tiltaket har ikke vært der..

Hva betyr overskriften? Jeg er ikke helt sikker selv.. Jeg møtte veggen. Kom til et punkt hvor jeg kjente at jeg klarte ikke mer. Orket ikke flere overgrep, flere legeundersøkelser, sykehusinnleggelser, armbrudd, hjernerystelser, kuttskader, være redd, ha vondt, bli tatt på, vurdert, undersøkt, prøve å ta meg sammen.. Skamme meg..

For første gang på så lenge som jeg kan huske rømte jeg. Snakket meg ut av det, sa jeg skulle hente noe, og stakk av midt i en overgrepssituasjon. Sendte sms til en venninne, som nærmest tvang meg til å komme hjem til henne. Jeg var, i hodet mitt og i redselen min, på vei tilbake til overgriperen. Var overbevist om at nå hadde jeg ødelagt alt.

Hun hjalp meg gjennom den verste angsten, gjennom natten.. Jeg husker ikke så mye, annet enn at jeg var redd. Alt var kaos. Jeg hadde forlatt det jeg var "best" til.. Være tilgjengelig for andre. Bli tråkka på. La meg ødelegge. Jeg forlot det "trygge" og tok et skritt mot det ukjente. Et viktig og riktig skritt. Men like fullt skremmende. Hva nå?

Jeg søkte støtte hos psykologen min. Selv om jeg aldri hadde vært særlig trygg på ham, så tenkte jeg: det er nå eller aldri. Jeg trenger hjelp, jeg har begynt på veien bort, jeg har noen tanker om hvordan jeg skal gjøre det. Men, jeg trenger noen å lene meg mot. Leverte et brev på forhånd, der jeg fortalte hvor håpløst det egentlig var. At jeg ikke hadde klart å ta eksamener på lenge, at jeg sov dårlig, hadde mareritt, var dødssliten og redd. Usikker på om jeg kunne åpne meg for ham, om jeg kunne stole på ham, men at jeg gjerne ville. Det var bare så utrolig vanskelig å slippe taket. Slippe han innpå.. Og at jeg trengte også praktisk hjelp - til å skrive rehabsøknad, så jeg kunne slippe å ha eksamener hengende over meg midt oppi dette. At jeg trengte medisiner som hjalp meg å sove. At jeg trengte at han gikk sakte fram - SAMMEN med meg.

Hva skjedde? Han ble forbanna.. Skikkelig forbanna.. Skal ikke gjengi alt, men han kalte problemene med studier og søvn for bagateller og tullprat. Ba meg slutte og finne meg en jobb, kassa på Rimi f.eks., hvis det virkelig var sånn at jeg ikke klarte å studere. Dette gadd han ikke kaste bort tid på engang. Kalte meg løgner fordi jeg ikke hadde fortalt han alt om hvor alvorlig overgrepene var. HVIS det var overgrep.. Det kunne jo like gjerne være meg selv som drev med selvskading, at jeg bare ikke hadde moral nok til å stå for egne handlinger..

Jeg satt med flashback og var livredd det meste av timen. Men, jeg klarte ikke å gå. Og jeg tror ikke han merket det engang. Stilte bare et konkret krav om hva han ville jeg skulle gjøre (få en jeg var fortrolig med til å ringe og konfrontere det han kalte den "angivelige overgriperen"). Gjorde jeg ikke det, kom han til å kontakte overgriperens arbeidsgiver og be han sjekke om det jeg sa var sant. Ikke ett ord, ett spørsmål, om jeg hadde en annen løsning.. Hvordan jeg følte det, hva jeg hadde behov for.. Sånn gjør vi det, og nekter du, så beviser du at du lyver.

Timen var over.. Jeg gikk ut derfra.. Husker ikke hvordan jeg kom meg hjem engang.. Og ble sittende i dusjen med angstanfall i flere timer.. Har aldri følt meg så jævlig.. Og det på et tidspunkt da jeg følte at jeg hadde gjort fremskritt, jeg hadde begynt å snu, jeg hadde vært mer åpen og ærlig mot han enn noen gang før.. Og så klikker han totalt..

Fikk etter hvert summet meg litt.. Snakket med folk jeg stoler på, andre fagfolk som kan det med overgrep og hvordan komme seg ut.. Og fikk backing på at min løsning var mye mer hensiktsmessig, selv om det kanskje ville ta litt lenger tid enn det psykologens løsning ville gjøre.

Jeg fikk navnet på en ny, privatpraktiserende terapeut - anbefalt av Dixi, og time hos henne allerede noen dager etter jeg ringte. Vi var match med en gang! Etter hvert har jeg hatt samtale med bistandsadvokat, selv om jeg har byttet til en annen fordi det ikke fungerte helt mellom oss. Jeg vet at jeg får flytte på en midlertidig, hemmelig adresse når jeg kommer tilbake i januar, etter å ha hatt juleferie. Flytter rett inn på ny adresse, uten å dra via den "gamle".. Og har støtte fra både venner og fagfolk.

Jeg ga beskjed for noen uker siden, til kontordamen, om at jeg ikke ønsket å fortsette i terapi hos min (nå) ekspsykolog. Jeg ville avslutte kontakten med øyeblikkelig virkning, og jeg hadde begynt hos en ny, privat terapeut. Hun skulle gi beskjed.. Godt og vel en uke etterpå får jeg brev fra ekspsykologen. Han har sendt brev til overgriperens arbeidsgiver og bedt om at han blir konfrontert med mine påstander. I kopien jeg har fått skriver at han har mitt samtykke til å sende brevet (noe han ikke har), og opplyser om at han er i tvil om jeg lyver heller ikke, oppgir mitt mobilnummer, personnummer, adresse og mitt nye navn (som jeg har byttet til for ikke så lenge siden, med tanke på å være "anonym" ved et evt brudd). Han sier også hvor og hva jeg studerer, og nevner ulike diagnoser jeg KAN ha ut fra om påstandene mine blir bekreftet eller avkreftet.. Sender samtidig med et eget brev til meg, hvor han viser til at brevet sendes ut fra en avtale vi har (NOT!!!), at han kan være behjelpelig med rehabsøknad og medisiner (det avviste han jo som bagateller) og at jeg er velkommen tilbake til å fortsette terapien hos han..

Rett i kjelleren i flere dager etterpå.. Er livredd for at HAN skal finne ut at jeg har sladret før jeg får gjort en del nødvendige ting for å beskytte meg og alle planene mine om å bryte ut virker håpløse.. Og lurer litt på om psykologen trenger en reality check.. Tror han virkelig at jeg overhodet kan tenke meg å fortsette hos han?!? Drøyt.. Og, jeg mener han bryter taushetsplikten - i beste fall.. I verste fall setter han meg også i fare ved å be om en konfrontasjon før han vet om jeg er i sikkerhet for evt reaksjoner.. Dette får advokaten se på, tenker jeg, når det verste sjokket og nedturen er litt på avstand..

Det er skummelt å tenke på at dette skal ta slutt. Ikke bare fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli, om det vil fungere sånn som vi håper. Men også fordi jeg ikke vet hvordan jeg selv vil reagere. Å leve med overgrep har vært "normalt" for meg, i så mange år.. Hva skal jeg gjøre når det evt tar slutt? Hvordan lever man, i stedet for å overleve? Jeg vet ikke..

Men, jeg VET at kommer jeg meg ikke ut snart, så tar det enten livet av meg... Eller så knekker jeg totalt, rent psykisk, og kommer aldri opp igjen..

Det blir kaos.. Helt garantert.. Fordi så mye, så store ting, endres så fort..

Det blir vanskelig å holde fast ved det når tvilen og redselen melder seg.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal gjøre når alle følelsene, tankene, reaksjonene som jeg har måttet skyve unna så mange år for i det hele tatt å kunne overleve, plutselig får plass og begynner å boble opp til overflaten.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal fylle tomrommet med, av positive ting. Fordi dette, hvor sykt det enn virker, har vært en form for avhengighet. Jeg har fått negativ bekreftelse, opplevd destruktive ting, og sett utenfra burde jeg løpt for livet for lengst. Men jeg har vært avhengig, delvis fordi det har bekreftet mitt negative selvbilde. Utfordringen blir å erstatte det negative med noe positivt, i stedet for en ny avhengighet.

Jeg er livredd.

Jeg er redd for livet. For hva HAN kan finne på å gjøre når jeg setter grenser og sier stopp.

Jeg er redd for livet. Jeg kan bare å overleve, å alltid ha smerte tilstede som må takles, undertrykkes, ignoreres. Jeg kan det med å være til for å bli brukt - misbrukt.

Hva vil det si å leve - hvordan gjør jeg det?

Men.. Jeg må.. Livet må få en sjanse.. Det har det ikke nå..