Hva skal man si...

... når ett av dagens store høydepunkt var at legen faktisk skrev ut 2 resepter, på hver sin medisin, som sammen forhåpentligvis skal sørge for søvn (de har i alle fall gjort det før)?

Riktignok var det ikke den "ordentlige" legen, men en vikar, og det var bare nok til en knapp måneds forbruk - hvis jeg må opp i samme dose som jeg har brukt før.

Men, HEY, jeg har gått i perioder på 2-3 døgn i strekk uten søvn, så sovet usammenhengende kanskje noen timer en natt eller to, for så å gå uten søvn igjen. For meg er dette en kjempeforskjell, bare det å kunne tenke tanken på å faktisk sove noenlunde sammenhengende en stund. Så får jeg skyve bort tanken på at om noen uker så er jeg kanskje tilbake til der jeg har vært i det siste og må krype tilbake til legen og håpe at jeg ikke får nei til de små pillene som utgjør den store forskjellen på overlevelse og livskvalitet.

Og, ja, jeg vet at det er ganske langt på natt allerede, men jeg må vente til jeg har fått et flashback såpass ut av systemet at jeg klarer å legge meg ned. Er det noe poeng med sovemedisin da kan man jo tenke.. Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, men de siste nettene, uten sovemedisin og uten søvn så har jeg visst at når flashbackene setter inn så har jeg ikke sjangs til å sovne. Det er ikke nok ro mellom dem til at jeg kan slippe til Jon Blund, jeg blir ikke trøtt nok - klarer ikke slippe taket - for kroppen er i helspenn. Det er bare å prøve å trekke pusten før neste bølge med minner kommer. Prøve å ikke drukne..

Nå er jeg trøtt.. Ikke bare sånn dønn-sliten-trøtt, men jeg-tror-kanskje-jeg-kan-klare-å-sovne-trøtt.. Fortsatt litt i helspenn.. Men jeg vet at søvnen er like rundt hjørnet når angsten slipper taket et lite øyeblikk. En liten forskjell.. Men nok til at jeg kan få hvilt ut litt..

At det er kunstig.. Ja, det vet jeg.. Men akkurat nå er det viktigste å overleve, kanskje til og med komme dit at jeg har enkelte dager hvor jeg kan føle at jeg lever. At jeg kan fokusere på andre ting enn å ikke falle. Mer enn bare å komme meg gjennom dagen - og natta.

Takk Gud for vikarleger.. Og for sovemedisiner..

Og nå syns jeg faktisk jeg kan høre senga kalle på meg..

Alt i alt.. Dagen ble ikke så verst.. Håper jeg kan si det samme om natta i morgen...