Tom.. og litt panikk..

Hadde siste møte med en familie jeg har vært en slags støtteperson for en periode.. Fikk presentert den nye, og trakk meg forsiktig ut etter en times tid, så de fikk avtalt litt praktiske ting i fred og ro.. Jeg vet at det jeg gjorde, da jeg ba om at noen andre skulle ta over, var riktig overfor dem.. Fordi jeg er for sliten, jeg har fokus helt andre steder. Og de fortjener noen som er 100 %.. Men jeg får litt noia selv.. For plutselig er det noen hull i timeplanen min som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med..

Var hos en venninne i kveld.. Og det fyller jo litt av hullene.. Hadde det egentlig veldig hyggelig, vi satt og skravlet og var veldig sosiale.. I flere timer.. Sånn som "normale" folk gjør..

Så kommer jeg hjem.. Og kjenner meg totalt tom.. Råtten.. Med en hodepine som jeg ikke kan forklare hvordan kjennes ut.. Og "normale" personer ville jo følt seg bra og fått påfyll og overskudd på et vis.. Mens jeg.. når jeg kjenner ordentlig etter.. føler at jeg satt hele kvelden og var livredd for at nå ser hun bakom spillet mitt snart.. I kveld blir jeg avslørt.. Som den jeg virkelig er.. Tvers igjennom råtten og skitten..

Så klarte jeg å unngå det i dag.. Men kanskje ikke neste gang?

Jeg hater denne skrekken, denne gjennomsyrende angsten for at noen skal gjennomskue meg.. At jeg skal miste de få vennene jeg har igjen.. For om de så skulle vise seg å være dårlige venner hvis de ikke tåler "vrangsida" mi.. Så er det ikke så lett å tenke seg at man ikke har noen i det hele tatt..

Jeg takler ikke disse timeplan-hullene.. Det blir for mye tanker.. Kanskje det var en dum idé å prøve å ta det roligere? Kanskje jeg bare må prøve å holde hjulene konstant i gang.. Holde denne svarte, slukende, innvendig-oppspisende tomhetsfølelsen unna.. For den gjør så vondt.. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Eller hvor jeg skal gjøre av meg..