og ikke så rent lite heller..
Jeg får ikke sove, jeg eier ikke konsentrasjon, studiene går rett til et visst sted, det er nye overgrep (jada, min egen feil fordi jeg ikke får gjort de riktige tingene, men det gjør like forbaska vondt likevel).. Ikke så ille som det har vært på det verste, men likevel.. Det gjør sabla vondt.. Når jeg bare er sprukne sår, innvendig og utvendig, og de hver dag rippes opp i på ny.. De sprenges åpne igjen.. Det aller verste er usikkerheten.. At jeg ikke kan planlegge.. Ikke kan vite noe.. Og at jeg ikke får samlet tankene mine nok til å skrive et "enkelt" blogginnlegg engang.. Det blir lenge mellom hver gang.. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å finne ord.. Jeg klarer ikke å sitte i ro lenge nok til at tankene får festet seg på papiret.. Eller pc'en i det minste.. Akkurat nå klarer jeg faktisk ikke rent fysisk å sitte i ro.. For det gjør for vondt å sitte lenge i gangen.. Så jeg står og skriver.. Ligger på magen.. Skifter stadig stilling..
Jeg tror ikke jeg er suicidal.. Selv om jeg noen ganger tenker at jeg vil hoppe av karusellen. At jeg nesten ber om, når han holder på, at kan du ikke bare drepe meg og bli ferdig med det.. At jeg ikke orker mer.. At denne dritten er det jeg fortjener.. Så klamrer jeg meg likevel fast..
Men jeg får ikke sove.. Og det gjør meg sprø.. Jeg er redd for å legge meg, får flashbacks og pusteproblemer og klebrige vonde hender overalt så snart jeg legger meg ned og lukker øynene.. Jeg er redd for søvnen.. Den gir meg mareritt og pusteproblemer og muskellåsninger og krampe i hele kroppen når jeg våkner.. Brått eller sakte.. Og jeg vil bare vekk fra alt.. Vekk fra meg selv..
Og dette skremmer meg.. Jeg har egentlig aldri vært der før.. Ikke så direkte.. At jeg sitter med barberblad eller kniv i hånden.. Mitt på svarteste natta.. Som oftest.. Eller midt på lyseste dagen.. Noen ganger.. Og kjenner en helt enorm dragning mot å skjære opp kroppen min.. Jeg vet ikke hvor den kommer fra.. Men jeg er tom for ideer.. Så kanskje det virker.. Kan det bli så mye verre enn det er? Bare et lite kutt, for å kjenne hvordan det er? Jeg har stoppet så langt.. Feiget ut.. Ikke klart å fullføre bevegelsen.. Men det blir verre for hver gang.. Verre for hver natt uten ordentlig søvn og hvile..
I morgen er det legetime.. Og jeg hater egentlig leger, det skremmer vettet av meg.. Jeg vet det ikke er farlig, stort sett, men jeg er redd likevel.. Men endelig fant jeg en lege jeg er trygg nok på til i alle fall å gå dit.. Og hun er så søt og hyggelig at det er vanskelig å si noe annet enn takk og jeg fikser det.. Men nå må hun snart skjønne at noen puslete allergimedisiner ikke er nok til at jeg får slappe av.. Nok til at jeg får sove.. Nok til at jeg klarer å leve, mer enn bare å overleve.. Jeg skjønner at man ikke vil gjøre folk avhengig.. Men jeg er redd for at alternativet her er verre.. Jeg drukner.. I meg selv.. Og jeg er for sliten til å gjøre noe med det.. Jeg går på høygir hele tiden, selv om kroppen er tvers igjennom sliten.. Jeg takler ikke stillheten, takler ikke å være i ro.. Og akkurat nå er det eneste jeg ber om å få sove en natt.. BARE EN NATT.. Er det for mye å be om?
Jeg sliter.. Jeg slites i fillebiter..
Pengegaver fra Regines bok
for 15 år siden
Åh, jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en varm og god klem! Vet ikke helt hva jeg skal si...men du, vær så snill og IKKE lag det første kuttet på deg selv!! Før du vet ordet av det er du inne i en ond, ond sirkel, du må kutte dypere og dypere for å få samme "effekt" og til slutt tenker du på selvskading dagen lang...du bærer med deg noe skarpt hele tiden, bare i tilfelle du skulle få bruk for det...og vips, så er du blitt avhengig av den fysiske smerten, og løsningen er blitt problemet, hvis du skjønner...
SvarSlettDet er nesten som med rus, man blir avhengig og det er vanskelig å komme seg ut av. For meg begynte det med små "uskyldige" kutt som etterhvert utviklet seg til å bli så dype at jeg ble stamgjest på legevakta. Og tro meg, du vil ikke ha kroppen full av arr, og måtte skjule armene hele tiden...eller eventuelt tåle spørsmål, kommentarer og blikk fra utenforstående. Nå har jeg vært 9 mnd kuttefri, men tenker fremdeles på det hver dag, og jeg har enda ikke klart å kvitte meg med skalpellene. Jeg tenker mye tilbake og forbanner den dagen jeg ga etter og kuttet for første gang...det skulle jeg aldri gjort.
Og du, prøv å vær ærlig med legen din! Fortell om hva du går gjennom (hvis hun ikke vet det allerede), jeg vet det er vanskelig, men man er nødt til å snakke med noen før ting kan bli bedre...det er hvertfall min erfaring. Ikke bær på alt dette alene, det må jo være ufattelig tøft!
Og til slutt vil jeg bare råde deg til en ting til...anmeld han. Er ikke det den eneste måten å få han til å stoppe på? Du kan jo ikke la dette fortsette, kjære deg...
Sorry, dette ble veldig langt og jeg vet ikke om det er noe til hjelp, men du skal hvertfall vite at jeg tenker på deg. Klem :)
Jeg fikk ikke sagt så mye til legen, vi var begge litt stressa og på etterskudd med tid.. Hun vet litt fra før.. Men hun skjønte i alle fall såpass at jeg fikk resept på en annen sovemedisin.. Skal riktignok bare brukes en sjelden gang, selv om jeg til nå har gjort et kraftig innhogg i beholdningen..
SvarSlettOg hvis det hadde vært så "enkelt" som at jeg bare kunne ringe politiet og så var alt over, så hadde jeg kanskje gjort det.. Men det er nok dessverre litt mer innviklet enn som så.. Og noe av den "viklingen" kan jeg for selv også.. Men, jeg jobber med det, det er bare at det tar tid.. Og kjempesmå skritt.. Før eller senere så må det slutte.. Jeg vet bare ikke helt hvordan eller når enda..
Men, har fått sovet litt bedre noen netter, og det gjør en kjempeforskjell.. Selv om jeg fortsatt kjenner dragningen mot å kutte, mot å gjøre ett eller annet konkret for å få slutt på alle disse skitne følelsene, så er den ikke like sterk.. Og jeg har ikke gjort det enda..
Takk så mye for omtanken.. Den hjelper mer enn du tror :) *klem* til deg også :)
hei.
SvarSlettjeg vil også anbefale deg til IKKE å ta det første kuttet..det utvikler seg dessverre så utrolig fort, og du ender opp med å kanskje ikke klare å stoppe det hele. NEI NEI.
det er godt at du har fått sovet bedre da, det hjelper alltid å føle seg litt mer opplagt.
Jeg håper du finner andre alternativer enn å skade deg kjære du.
klem.