Ny retning?

Det er visst gått over 1 måned siden sist jeg fikk skrevet noe her. Jeg er fortsatt i live, selv om det ikke alltid føles sånn..

Det har skjedd så mye og er så mye som rører seg i hodet at jeg sliter med å holde oversikten. Enda verre er det å få skrevet noe. Så, til alle det måtte gjelde: Beklager at jeg har virket så fraværende, beklager at jeg har vært sløv til å legge igjen kommentarer, sende meldinger, spørre hvordan det går.. Rett og slett - beklager at jeg har vært så dårlig til å vise at jeg bryr meg. For det gjør jeg.. Det er bare at tiltaket har ikke vært der..

Hva betyr overskriften? Jeg er ikke helt sikker selv.. Jeg møtte veggen. Kom til et punkt hvor jeg kjente at jeg klarte ikke mer. Orket ikke flere overgrep, flere legeundersøkelser, sykehusinnleggelser, armbrudd, hjernerystelser, kuttskader, være redd, ha vondt, bli tatt på, vurdert, undersøkt, prøve å ta meg sammen.. Skamme meg..

For første gang på så lenge som jeg kan huske rømte jeg. Snakket meg ut av det, sa jeg skulle hente noe, og stakk av midt i en overgrepssituasjon. Sendte sms til en venninne, som nærmest tvang meg til å komme hjem til henne. Jeg var, i hodet mitt og i redselen min, på vei tilbake til overgriperen. Var overbevist om at nå hadde jeg ødelagt alt.

Hun hjalp meg gjennom den verste angsten, gjennom natten.. Jeg husker ikke så mye, annet enn at jeg var redd. Alt var kaos. Jeg hadde forlatt det jeg var "best" til.. Være tilgjengelig for andre. Bli tråkka på. La meg ødelegge. Jeg forlot det "trygge" og tok et skritt mot det ukjente. Et viktig og riktig skritt. Men like fullt skremmende. Hva nå?

Jeg søkte støtte hos psykologen min. Selv om jeg aldri hadde vært særlig trygg på ham, så tenkte jeg: det er nå eller aldri. Jeg trenger hjelp, jeg har begynt på veien bort, jeg har noen tanker om hvordan jeg skal gjøre det. Men, jeg trenger noen å lene meg mot. Leverte et brev på forhånd, der jeg fortalte hvor håpløst det egentlig var. At jeg ikke hadde klart å ta eksamener på lenge, at jeg sov dårlig, hadde mareritt, var dødssliten og redd. Usikker på om jeg kunne åpne meg for ham, om jeg kunne stole på ham, men at jeg gjerne ville. Det var bare så utrolig vanskelig å slippe taket. Slippe han innpå.. Og at jeg trengte også praktisk hjelp - til å skrive rehabsøknad, så jeg kunne slippe å ha eksamener hengende over meg midt oppi dette. At jeg trengte medisiner som hjalp meg å sove. At jeg trengte at han gikk sakte fram - SAMMEN med meg.

Hva skjedde? Han ble forbanna.. Skikkelig forbanna.. Skal ikke gjengi alt, men han kalte problemene med studier og søvn for bagateller og tullprat. Ba meg slutte og finne meg en jobb, kassa på Rimi f.eks., hvis det virkelig var sånn at jeg ikke klarte å studere. Dette gadd han ikke kaste bort tid på engang. Kalte meg løgner fordi jeg ikke hadde fortalt han alt om hvor alvorlig overgrepene var. HVIS det var overgrep.. Det kunne jo like gjerne være meg selv som drev med selvskading, at jeg bare ikke hadde moral nok til å stå for egne handlinger..

Jeg satt med flashback og var livredd det meste av timen. Men, jeg klarte ikke å gå. Og jeg tror ikke han merket det engang. Stilte bare et konkret krav om hva han ville jeg skulle gjøre (få en jeg var fortrolig med til å ringe og konfrontere det han kalte den "angivelige overgriperen"). Gjorde jeg ikke det, kom han til å kontakte overgriperens arbeidsgiver og be han sjekke om det jeg sa var sant. Ikke ett ord, ett spørsmål, om jeg hadde en annen løsning.. Hvordan jeg følte det, hva jeg hadde behov for.. Sånn gjør vi det, og nekter du, så beviser du at du lyver.

Timen var over.. Jeg gikk ut derfra.. Husker ikke hvordan jeg kom meg hjem engang.. Og ble sittende i dusjen med angstanfall i flere timer.. Har aldri følt meg så jævlig.. Og det på et tidspunkt da jeg følte at jeg hadde gjort fremskritt, jeg hadde begynt å snu, jeg hadde vært mer åpen og ærlig mot han enn noen gang før.. Og så klikker han totalt..

Fikk etter hvert summet meg litt.. Snakket med folk jeg stoler på, andre fagfolk som kan det med overgrep og hvordan komme seg ut.. Og fikk backing på at min løsning var mye mer hensiktsmessig, selv om det kanskje ville ta litt lenger tid enn det psykologens løsning ville gjøre.

Jeg fikk navnet på en ny, privatpraktiserende terapeut - anbefalt av Dixi, og time hos henne allerede noen dager etter jeg ringte. Vi var match med en gang! Etter hvert har jeg hatt samtale med bistandsadvokat, selv om jeg har byttet til en annen fordi det ikke fungerte helt mellom oss. Jeg vet at jeg får flytte på en midlertidig, hemmelig adresse når jeg kommer tilbake i januar, etter å ha hatt juleferie. Flytter rett inn på ny adresse, uten å dra via den "gamle".. Og har støtte fra både venner og fagfolk.

Jeg ga beskjed for noen uker siden, til kontordamen, om at jeg ikke ønsket å fortsette i terapi hos min (nå) ekspsykolog. Jeg ville avslutte kontakten med øyeblikkelig virkning, og jeg hadde begynt hos en ny, privat terapeut. Hun skulle gi beskjed.. Godt og vel en uke etterpå får jeg brev fra ekspsykologen. Han har sendt brev til overgriperens arbeidsgiver og bedt om at han blir konfrontert med mine påstander. I kopien jeg har fått skriver at han har mitt samtykke til å sende brevet (noe han ikke har), og opplyser om at han er i tvil om jeg lyver heller ikke, oppgir mitt mobilnummer, personnummer, adresse og mitt nye navn (som jeg har byttet til for ikke så lenge siden, med tanke på å være "anonym" ved et evt brudd). Han sier også hvor og hva jeg studerer, og nevner ulike diagnoser jeg KAN ha ut fra om påstandene mine blir bekreftet eller avkreftet.. Sender samtidig med et eget brev til meg, hvor han viser til at brevet sendes ut fra en avtale vi har (NOT!!!), at han kan være behjelpelig med rehabsøknad og medisiner (det avviste han jo som bagateller) og at jeg er velkommen tilbake til å fortsette terapien hos han..

Rett i kjelleren i flere dager etterpå.. Er livredd for at HAN skal finne ut at jeg har sladret før jeg får gjort en del nødvendige ting for å beskytte meg og alle planene mine om å bryte ut virker håpløse.. Og lurer litt på om psykologen trenger en reality check.. Tror han virkelig at jeg overhodet kan tenke meg å fortsette hos han?!? Drøyt.. Og, jeg mener han bryter taushetsplikten - i beste fall.. I verste fall setter han meg også i fare ved å be om en konfrontasjon før han vet om jeg er i sikkerhet for evt reaksjoner.. Dette får advokaten se på, tenker jeg, når det verste sjokket og nedturen er litt på avstand..

Det er skummelt å tenke på at dette skal ta slutt. Ikke bare fordi jeg ikke vet hvordan det vil bli, om det vil fungere sånn som vi håper. Men også fordi jeg ikke vet hvordan jeg selv vil reagere. Å leve med overgrep har vært "normalt" for meg, i så mange år.. Hva skal jeg gjøre når det evt tar slutt? Hvordan lever man, i stedet for å overleve? Jeg vet ikke..

Men, jeg VET at kommer jeg meg ikke ut snart, så tar det enten livet av meg... Eller så knekker jeg totalt, rent psykisk, og kommer aldri opp igjen..

Det blir kaos.. Helt garantert.. Fordi så mye, så store ting, endres så fort..

Det blir vanskelig å holde fast ved det når tvilen og redselen melder seg.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal gjøre når alle følelsene, tankene, reaksjonene som jeg har måttet skyve unna så mange år for i det hele tatt å kunne overleve, plutselig får plass og begynner å boble opp til overflaten.

Det blir vanskelig å vite hva jeg skal fylle tomrommet med, av positive ting. Fordi dette, hvor sykt det enn virker, har vært en form for avhengighet. Jeg har fått negativ bekreftelse, opplevd destruktive ting, og sett utenfra burde jeg løpt for livet for lengst. Men jeg har vært avhengig, delvis fordi det har bekreftet mitt negative selvbilde. Utfordringen blir å erstatte det negative med noe positivt, i stedet for en ny avhengighet.

Jeg er livredd.

Jeg er redd for livet. For hva HAN kan finne på å gjøre når jeg setter grenser og sier stopp.

Jeg er redd for livet. Jeg kan bare å overleve, å alltid ha smerte tilstede som må takles, undertrykkes, ignoreres. Jeg kan det med å være til for å bli brukt - misbrukt.

Hva vil det si å leve - hvordan gjør jeg det?

Men.. Jeg må.. Livet må få en sjanse.. Det har det ikke nå..